Etter langt om lenge er også jeg pålogget på samme sted som dere andre. Har ikke skrevet innlegg på lenge, men satser nå på å delta sammen med dere:-) Om ikke det blir så mange faglige innlegg så er det jo fint å lure på ting sammen, eller i all fall ha muligheten.
Nå skal jeg se hva dere andre har gjort på deres blogger
tirsdag 7. desember 2010
fredag 12. november 2010
Wiki - kollektiv kompetanse?
En wiki er et kollektivt forfatterverktøy (Lund, A., 2006)
Gjennom denne modulen har jeg sett ting jeg har ingen erfaring med fra tidligere. I et utviklingsperspektiv er jo dette supert. På Eva sin blogg har jeg sett eksempler på wikier hun og hennes elever har vært med på å skape. Disse i et samarbeid med elever/klasser i andre land. Det var fantastisk å se hvilke produkter de har skapt. Det hadde vært artig å høre enda mer om hvordan hun legger opp arbeidet med wikiene de lager.
Wikier åpner for en kollektiv og distribuert aktivitetsstruktur. Den gir ikke mening på individnivå siden både struktur og innhold kommer til syne gjennom de mange bidrag som lenkes, og gjennom de mange invitasjoner til nye bidrag. I tillegg kan fellesskapet kommentere, overvåke og endre bidrag. Språkfellesskapet blir konstituerende for wikien siden individenes bidrag alltid må forholde seg til andres gjennom den flerstemmige produksjonen wikien representerer. Dette innebærer også at individet kan få se at egne bidrag endres eller slettes sett i lys av en mer funksjonell helhet. (Lund. A., 2006)
I språkundervisning, eller i temabasert undervisning, ser jeg for meg at en wiki kanskje kan være et fellesprosjekt i en elevgruppe. Jeg tenker da at det i en startfase ikke trenger å være enkeltelever som står for bidrag, men heller en gruppe. Dette for å unngå opplevelsen av at bidraget en elev har jobbet fram alene blir slettet og følelsen dette kan føre til for denne eleven. En wiki kan slik være felles, kollektiv læring i et utvidet praksisfellesskap som det kan være spennende å prøve. For vi skal vel heller ikke være redde for å teste ut dette verktøyet foro eksempel på mellomtrinnet?
Gjennom denne modulen har jeg sett ting jeg har ingen erfaring med fra tidligere. I et utviklingsperspektiv er jo dette supert. På Eva sin blogg har jeg sett eksempler på wikier hun og hennes elever har vært med på å skape. Disse i et samarbeid med elever/klasser i andre land. Det var fantastisk å se hvilke produkter de har skapt. Det hadde vært artig å høre enda mer om hvordan hun legger opp arbeidet med wikiene de lager.
Wikier åpner for en kollektiv og distribuert aktivitetsstruktur. Den gir ikke mening på individnivå siden både struktur og innhold kommer til syne gjennom de mange bidrag som lenkes, og gjennom de mange invitasjoner til nye bidrag. I tillegg kan fellesskapet kommentere, overvåke og endre bidrag. Språkfellesskapet blir konstituerende for wikien siden individenes bidrag alltid må forholde seg til andres gjennom den flerstemmige produksjonen wikien representerer. Dette innebærer også at individet kan få se at egne bidrag endres eller slettes sett i lys av en mer funksjonell helhet. (Lund. A., 2006)
I språkundervisning, eller i temabasert undervisning, ser jeg for meg at en wiki kanskje kan være et fellesprosjekt i en elevgruppe. Jeg tenker da at det i en startfase ikke trenger å være enkeltelever som står for bidrag, men heller en gruppe. Dette for å unngå opplevelsen av at bidraget en elev har jobbet fram alene blir slettet og følelsen dette kan føre til for denne eleven. En wiki kan slik være felles, kollektiv læring i et utvidet praksisfellesskap som det kan være spennende å prøve. For vi skal vel heller ikke være redde for å teste ut dette verktøyet foro eksempel på mellomtrinnet?
Globalisering og digitale skiller
Skrev denne artikkelen for lenge siden, uten å publisere den. Var vel litt usikker på innholdet.
Siden vi straks skal være ferdige publiseres den likevel. Kanskje kjekt å vise at jeg iall fall har jobbet med noe her:-)
Har nå lest Frønes sin artikkel om digitale skiller. Siden artikkelen ble skrevet helt tilbake i 2002 lurer jeg på om Frønes sine framtidsantagelser gjelder? Hva ser vi i dag?
I artikkelen beskriver Frønes landet vårt som lite og utadvendt, og det stemmer jo godt. Størrelse og topografi skaper spesielle forutsetninger teknologisk og kulturelt. Så er det slik at nordmenn har god kompetanse i engelsk, samt at folk flest lett forstår de andre skandinaviske språk. Dette fører til at nordmenn har et nærere forhold til bruk av nabospråkene enn for eksempel den svenske og danske befolkningen. Dette medfører igjen en spesiell situasjon i forhold til mediebruken. Siden vi lett orienterer oss på andre språk, og mot andre land, vil ikke norske medier, av markedsmessige grunner, kunne nå det kvalitetsnivå som deler av befokningen etterspør.
Frønes antar at dette for framtiden vil kunne føre til at eliten vender seg mot andre land bl.a. i forhold til utdanning. Unge som søker høy kvalitet på utdanningen trekkes ut av landet.
Norges relativt lave lønn for akademisk ekspertise er en annen del av bildet. Norge er ikke spesielt tiltrekkende for immigrasjon av personer med høy kompetanse. I norsk politikk ønsker man immigranter med høy kompetanse, også høy digital kompetanse, men i følge Frønes kan framtidsbildet like godt være en økende import av arbeidskraft med lav kompetanse, og en emigrasjon av høykvalifisert arbeidskraft. Fant en link fra 2007 som bekrefter første del:
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=24&tekstid=770
Fant så en link som sier noe om at tall på norske studenter i utlandet går ned:
http://www.nho.no/article.php?articleID=19288&categoryID=56.
Hvorfor går tallene på norske studenter nedover?
Hvilken utfordring fører dette så til i forhold til Norges konkurranseevne? Her bør vel den norske stat ta grep? Og hva kan vi i skoleverket så bidra til?
Stemmer dette bildet?
Står dette i stil med den store satsningen vi har på ikt i skolen.
Siden vi straks skal være ferdige publiseres den likevel. Kanskje kjekt å vise at jeg iall fall har jobbet med noe her:-)
Har nå lest Frønes sin artikkel om digitale skiller. Siden artikkelen ble skrevet helt tilbake i 2002 lurer jeg på om Frønes sine framtidsantagelser gjelder? Hva ser vi i dag?
I artikkelen beskriver Frønes landet vårt som lite og utadvendt, og det stemmer jo godt. Størrelse og topografi skaper spesielle forutsetninger teknologisk og kulturelt. Så er det slik at nordmenn har god kompetanse i engelsk, samt at folk flest lett forstår de andre skandinaviske språk. Dette fører til at nordmenn har et nærere forhold til bruk av nabospråkene enn for eksempel den svenske og danske befolkningen. Dette medfører igjen en spesiell situasjon i forhold til mediebruken. Siden vi lett orienterer oss på andre språk, og mot andre land, vil ikke norske medier, av markedsmessige grunner, kunne nå det kvalitetsnivå som deler av befokningen etterspør.
Frønes antar at dette for framtiden vil kunne føre til at eliten vender seg mot andre land bl.a. i forhold til utdanning. Unge som søker høy kvalitet på utdanningen trekkes ut av landet.
Norges relativt lave lønn for akademisk ekspertise er en annen del av bildet. Norge er ikke spesielt tiltrekkende for immigrasjon av personer med høy kompetanse. I norsk politikk ønsker man immigranter med høy kompetanse, også høy digital kompetanse, men i følge Frønes kan framtidsbildet like godt være en økende import av arbeidskraft med lav kompetanse, og en emigrasjon av høykvalifisert arbeidskraft. Fant en link fra 2007 som bekrefter første del:
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=24&tekstid=770
Fant så en link som sier noe om at tall på norske studenter i utlandet går ned:
http://www.nho.no/article.php?articleID=19288&categoryID=56.
Hvorfor går tallene på norske studenter nedover?
Hvilken utfordring fører dette så til i forhold til Norges konkurranseevne? Her bør vel den norske stat ta grep? Og hva kan vi i skoleverket så bidra til?
Stemmer dette bildet?
Står dette i stil med den store satsningen vi har på ikt i skolen.
Ved veis ende? Å nei da!
Dette er vel heller kun den spede begynnelse. I all fall med tanke på videre digitalt utviklingsarbeid på skolen min.
Gjennom denne modulen har jeg lært mye nytt, men jeg har og lært at det er så utrolig mye jeg fortsatt ikke kan. Nå håper jeg at jeg kan greie å gi fordelene ved det å blogge som en slags gave til mine lærere i forhold til undervisning og læring på web. Erfarer de, gjennom å prøve ut verktøyet, det samme som mange av oss har gjort tror jeg de vil føle det som et stort sprang i riktig retning. Det skal bli spennende å se hva som skjer. Nå når jeg straks er ved veis ende i forhold til prøveperioden Kjell Atle har utfordret oss på kjenner jeg på det at jeg er veldig glad for opplevelsen, og for plattformen dette har gitt meg i det videre arbeidet:-)
Vi ses til uka:-)
Gjennom denne modulen har jeg lært mye nytt, men jeg har og lært at det er så utrolig mye jeg fortsatt ikke kan. Nå håper jeg at jeg kan greie å gi fordelene ved det å blogge som en slags gave til mine lærere i forhold til undervisning og læring på web. Erfarer de, gjennom å prøve ut verktøyet, det samme som mange av oss har gjort tror jeg de vil føle det som et stort sprang i riktig retning. Det skal bli spennende å se hva som skjer. Nå når jeg straks er ved veis ende i forhold til prøveperioden Kjell Atle har utfordret oss på kjenner jeg på det at jeg er veldig glad for opplevelsen, og for plattformen dette har gitt meg i det videre arbeidet:-)
Vi ses til uka:-)
onsdag 3. november 2010
Det å lære i et praksisfellesskap
Nå når vi går mot slutten av denne modulen er det litt interessant å reflektere over hvordan prosessen med blogging og plenumsdiskusjoner har vært. Gjennom de siste dagene har vi i sett en stor oppslutning omkring vår egen usikkerhet i forhold til eget aktivitetsnivå og kvalitet på egne blogginnlegg. Dette i plenumsdiskusjonen. Det å faktisk kunne se at vi alle er i samme båt, og deler mange av de samme tankene/bekymringene, har gitt meg en god følelse og en noe mer avslappet holdning. Jeg ser også at blogginga har ført til en langt større aktivitet i plenum enn hva jeg erfarte på nivå 1 i dette studiet
Fra mitt ståsted har vi gjennom blogginga fått anledning til å delta i ett sterkt og godt praksisfelleskap som jeg tror har støttet opp om alles utvikling og læring. Jeg er glad for at jeg valgte blogg som modulprodukt framfor det mer tradisjonelle paperet. Modulen har gitt oss anledning til å teste ut det sosiokulturelle læringsperspektivet gjennom en digital praksis. Og har ikke dette vært utrolig spennende? Etter hvert eneste innlegg er det spennende å se om noen har tanker om det du selv har skrevet. I tillegg har det vært så utrolig lærerikt å følge med på andres blogger. Delingskulturen har vært raus og vi har lært av hverandre på en utrolig god måte. Når noen har gjort noe som andre ikke kan har det vært lett å spørre om hvordan ting gjøres. Terskelen har vært lav. Dette har ført til at jeg i dag kan si at min digitale kompetanse har økt gjennom modulen.
Videre tanker går så til hva erfaringene jeg har gjort meg gjennom dette praksisfelleskapet kan føre til av praksisendring i skolen min? Vil jeg nå kunne greie å holde trykket oppe i forhold til endringsarbeid innen det digitale området, og legge tilrette for deling og utprøving for lærerne mine? Vil det så kunne føre til endring i underviningspraksis slik at elevene får oppleve det samme som jeg har fått? Jeg må sørge for å huske min egen erfaring gjennom denne modulen som styrende for videre arbeid som leder, slik at også elevene mine i neste omgang kan få oppleve å bli løftet fram og heiet på av medelever og lærere. Jeg må nå sørge for å så spirer i forhold til dette sosiokulturelle læringsperspektivet , og et spennende og aktivt praksisfellesskap, i min egen organisasjon. Og det skal jeg greie!
Fra mitt ståsted har vi gjennom blogginga fått anledning til å delta i ett sterkt og godt praksisfelleskap som jeg tror har støttet opp om alles utvikling og læring. Jeg er glad for at jeg valgte blogg som modulprodukt framfor det mer tradisjonelle paperet. Modulen har gitt oss anledning til å teste ut det sosiokulturelle læringsperspektivet gjennom en digital praksis. Og har ikke dette vært utrolig spennende? Etter hvert eneste innlegg er det spennende å se om noen har tanker om det du selv har skrevet. I tillegg har det vært så utrolig lærerikt å følge med på andres blogger. Delingskulturen har vært raus og vi har lært av hverandre på en utrolig god måte. Når noen har gjort noe som andre ikke kan har det vært lett å spørre om hvordan ting gjøres. Terskelen har vært lav. Dette har ført til at jeg i dag kan si at min digitale kompetanse har økt gjennom modulen.
Videre tanker går så til hva erfaringene jeg har gjort meg gjennom dette praksisfelleskapet kan føre til av praksisendring i skolen min? Vil jeg nå kunne greie å holde trykket oppe i forhold til endringsarbeid innen det digitale området, og legge tilrette for deling og utprøving for lærerne mine? Vil det så kunne føre til endring i underviningspraksis slik at elevene får oppleve det samme som jeg har fått? Jeg må sørge for å huske min egen erfaring gjennom denne modulen som styrende for videre arbeid som leder, slik at også elevene mine i neste omgang kan få oppleve å bli løftet fram og heiet på av medelever og lærere. Jeg må nå sørge for å så spirer i forhold til dette sosiokulturelle læringsperspektivet , og et spennende og aktivt praksisfellesskap, i min egen organisasjon. Og det skal jeg greie!
fredag 29. oktober 2010
Multiliteracies og skolens danningsprosjekt
I forlengelsen av Krumsviks "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" har jeg akkurat sluttført Carl F.Dons artikkel om "Digital kompetanse som literacy?"
Å være "literate" innebærer å være kompetent deltaker i en læringssituasjon der skriftspråket eller andre symbolske medieringsformer er involvert (Østerud, 2004, etter Dons, 2006) Barn og unge i dag beveger seg ikke bare innenfor en rekke forskjellige sosiale praksiser, de formidler seg også gjennom et stadig større mangfold av medieringsformer. Dette mangfoldet utfordrer en mer tradisjonell literacy-forståelse (Dons, 2006) Behovet for en utvidet literacy-forståelse, samt barn og unges økte tilfang av multimodale tekster representerer dermed en stor utfordring for skolens tilrettelegging av elevenes læring.
I oppsummeringen av artikkelen kommer Dons inn på det som gjør at jeg føler at jeg kan trekke veksler i forhold til mine tidligere innlegg om skolens digitale danningsprosjekt. Her sier Dons at literacies må forstås både i et ferdighetsperspektiv ("tool-literacy") og i et mer kunnskapsbasert perspektiv ("literacy of representation") I tillegg må literacy forstås som grunnlag for realisering av grunnleggende ideer om deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring. Her berører literacy skolens danningsprosjekt. Blant annet dreier det seg om å utvikle Media literacy gjennom å legge til rette for barn og unges medierte hverdagserfaringer.
Kanskje den digitale danningen bare representerer en bit av et overordna danningsperspektiv, men hvilke muligheter vil den ikke gi for mange elevers mestring, læring og utvikling?
En venn av meg fortalte meg nylig om sine egne ungdomsskoleerfaringer. Siden han slet med dysleksi opplevde han aldri gjennom ungdomsskoletida å få karakterer som var bedre enn G-. Til muntlig eksamen kom han opp i historie. Uten å måtte slite med lesing og skriving fikk han vist sine kunnskaper på en måte som var riktigere for han. Han endte opp med å få S med en pluss bak, og fikk da oppleve at kontaktlæreren tok til tårene på hans vegne. Riktignok skjedde dette for mange år siden, men dog er det et godt, og fortsatt gjeldende, eksempel.
Uten å gå nærmere inn på læringsaktiviteter spesielt må jeg spørre om hva som skjer i mange klasserom ennå i dag? Får alle elever, som kanskje også kan sammenlignes med min nevnte venn og Anette i Dons artikkel, de rette mulighetene til å vise sitt potensiale overfor medelever og lærere? Blir den delen av literacy som omhandler skolens overordnete danningsprosjekt godt nok ivaretatt? Er begrepene deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring beskrivende i forhold til alle elevene våre?
Med en følelse av at jeg her kanskje blander sammen ulike teorier i forhold til ulike digitale områder, sitter jeg likevel med en følelse av at alt henger godt sammen. Gjennom å ha fokus på det lokale utviklingsarbeidet på den digitale området vil vi kunne motivere flere elever i deres eget læringsarbeid. Mange vil få bedre mulighet for å oppleve mestring og slik igjen få mulighet for økt status i elevgruppa. Slik styrkes begrepene nevnt ovenfor som omhandler deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring for alle elever. Vil ikke dette igjen styrke skolens og mulighet for den beste utviklingen mot god danning generelt og digital danning spesielt?
Å være "literate" innebærer å være kompetent deltaker i en læringssituasjon der skriftspråket eller andre symbolske medieringsformer er involvert (Østerud, 2004, etter Dons, 2006) Barn og unge i dag beveger seg ikke bare innenfor en rekke forskjellige sosiale praksiser, de formidler seg også gjennom et stadig større mangfold av medieringsformer. Dette mangfoldet utfordrer en mer tradisjonell literacy-forståelse (Dons, 2006) Behovet for en utvidet literacy-forståelse, samt barn og unges økte tilfang av multimodale tekster representerer dermed en stor utfordring for skolens tilrettelegging av elevenes læring.
I oppsummeringen av artikkelen kommer Dons inn på det som gjør at jeg føler at jeg kan trekke veksler i forhold til mine tidligere innlegg om skolens digitale danningsprosjekt. Her sier Dons at literacies må forstås både i et ferdighetsperspektiv ("tool-literacy") og i et mer kunnskapsbasert perspektiv ("literacy of representation") I tillegg må literacy forstås som grunnlag for realisering av grunnleggende ideer om deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring. Her berører literacy skolens danningsprosjekt. Blant annet dreier det seg om å utvikle Media literacy gjennom å legge til rette for barn og unges medierte hverdagserfaringer.
Kanskje den digitale danningen bare representerer en bit av et overordna danningsperspektiv, men hvilke muligheter vil den ikke gi for mange elevers mestring, læring og utvikling?
En venn av meg fortalte meg nylig om sine egne ungdomsskoleerfaringer. Siden han slet med dysleksi opplevde han aldri gjennom ungdomsskoletida å få karakterer som var bedre enn G-. Til muntlig eksamen kom han opp i historie. Uten å måtte slite med lesing og skriving fikk han vist sine kunnskaper på en måte som var riktigere for han. Han endte opp med å få S med en pluss bak, og fikk da oppleve at kontaktlæreren tok til tårene på hans vegne. Riktignok skjedde dette for mange år siden, men dog er det et godt, og fortsatt gjeldende, eksempel.
Uten å gå nærmere inn på læringsaktiviteter spesielt må jeg spørre om hva som skjer i mange klasserom ennå i dag? Får alle elever, som kanskje også kan sammenlignes med min nevnte venn og Anette i Dons artikkel, de rette mulighetene til å vise sitt potensiale overfor medelever og lærere? Blir den delen av literacy som omhandler skolens overordnete danningsprosjekt godt nok ivaretatt? Er begrepene deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring beskrivende i forhold til alle elevene våre?
Med en følelse av at jeg her kanskje blander sammen ulike teorier i forhold til ulike digitale områder, sitter jeg likevel med en følelse av at alt henger godt sammen. Gjennom å ha fokus på det lokale utviklingsarbeidet på den digitale området vil vi kunne motivere flere elever i deres eget læringsarbeid. Mange vil få bedre mulighet for å oppleve mestring og slik igjen få mulighet for økt status i elevgruppa. Slik styrkes begrepene nevnt ovenfor som omhandler deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring for alle elever. Vil ikke dette igjen styrke skolens og mulighet for den beste utviklingen mot god danning generelt og digital danning spesielt?
onsdag 27. oktober 2010
Plan for digital danning
Tusen takk for så flotte kommentarer på mitt forrige innlegg. Når jeg i tillegg er tilbake i jobb etter noen flotte dager med høstferie på vinterfjellet er det morsomt å begynne med blogginga igjen:-) Vi har hatt en sein høstferie her ute i øyrekka i forhold til flere av dere andre.
Jeg synes det virkelig er en flott ide å innvolvere foreldre i arbeidet med implementeringen av danningsbiten i ikt-planen vår. Det har jeg nå en plan om å drøfte med FAU før jeg inviterer til storforeldremøte på skolen vår. Dette blir helt sikkert ett spennende arbeid for meg som leder.
I tillegg tror jeg fortsatt det vil være lurt å tenke en gradvis tilnærming til internettet for våre yngste elever. 1. og 2. trinn ved skolen min er nå godt i gang på Fronter. Det er flott at læreren deres synes dette er artig, og går i front for lærerne som jobber lengre opp i trinnene. I tillegg til ikt-ansvarlig vil hun være en ressurs jeg kan støtte meg til.
Vi har også hatt storforeldremøter med nettvett som tema. Da var det politiet som kom for å vise foreldre hva de avdekker at ungdommer gjør på nett. En skikkelig vekker for mange vil jeg nok si, men tanken bak var god. Foreldre må følge med på hva ungdommene deres holder på med på nett og snakke med dem om det. Internettet kan ikke være en sovepute verken for foreldre eller skole.
Jeg synes det virkelig er en flott ide å innvolvere foreldre i arbeidet med implementeringen av danningsbiten i ikt-planen vår. Det har jeg nå en plan om å drøfte med FAU før jeg inviterer til storforeldremøte på skolen vår. Dette blir helt sikkert ett spennende arbeid for meg som leder.
I tillegg tror jeg fortsatt det vil være lurt å tenke en gradvis tilnærming til internettet for våre yngste elever. 1. og 2. trinn ved skolen min er nå godt i gang på Fronter. Det er flott at læreren deres synes dette er artig, og går i front for lærerne som jobber lengre opp i trinnene. I tillegg til ikt-ansvarlig vil hun være en ressurs jeg kan støtte meg til.
Vi har også hatt storforeldremøter med nettvett som tema. Da var det politiet som kom for å vise foreldre hva de avdekker at ungdommer gjør på nett. En skikkelig vekker for mange vil jeg nok si, men tanken bak var god. Foreldre må følge med på hva ungdommene deres holder på med på nett og snakke med dem om det. Internettet kan ikke være en sovepute verken for foreldre eller skole.
tirsdag 19. oktober 2010
Tilbake til den digitale danningen
Læreplanens generelle del tar desverre ikke høyde for dagens samfunnssituasjon hvor våre screenagers, dagens digitale barn og unge, lever en "online" tilværelse i store deler av sin fritid. Ingen av de syv mennesketypene i den generelle delen omtaler den digitale utviklingen barna våre befinner seg i. For oss som jobber innen skole og utdanning har det gjennom de siste år gradvis oppstått en utfordring som vi må ta inn over oss og gjøre noe med. Vi kan ikke la denne situasjonen, hvor dagens unge er overlatt til seg selv i den digitale danningsprossesen, videreutvikles uten å ta grep. Så hva kan vi gjøre?
Krumsvik viser til at vi som er voksne og lærere i langt større grad må bli deltakende i den digitale verden hvor de unge oppholder seg. Vi må bry oss og være tilstede for de unge både for å lære for vår egen del, men og i form av å være moderatorer for elevene på nett. Planlagte stategier bør nedfelles i lokale planer.
I tillegg bør de lokale planene ha stategier for hvordan daningsprosessen bør foregå. Krumsvik synliggjør her en strategi hvor småtrinnet opererer på nett gjennom sikre soner som skolen tar ansvar for. Dette kan f.eks. være en læreplattform. På mellomtrinnet, når elevene har utviklet en større trygghet i hvordan de skal opptre på nett, kan de gradvis slippes ut på internett for å prøve seg fram der. Jeg synes dette kan være en god strategi i en lokal plan.
I tillegg kan skolen gjennom en slik plan fra elevenes skolestart av ansvarliggjøre foreldrene mer i forhold til det å være tilstede sammen med barna sine på nett. De skal kjenne til hva barna deres holder på med. Gjennom en læringsplattform kan også foreldre få mer innsyn i det digitale læringsarbeidet og danningsarbeidet som skolen har fokus på og slik få bedre innsikt i hva de som foreldre bør ha fokus på overfor sine barn og sammen med sine barn.
Dette her føler jeg er ganske konkret. På min skole har vi ikke utarbeidet lokale planer som omtaler danningsaspektet i elevenes digitale utvikling. Jeg kan også være så ærlig det er tilfeldig hvor mye lærere drøfter dette med foreldre. Vi har hatt temakvelder i forhold til nettvett, men det er en god stund siden nå. Kanskje det med en lokal plan er et godt sted å begynne? Har dere andre dette på stell for deres skoler? Hva tenker dere?
Krumsvik viser til at vi som er voksne og lærere i langt større grad må bli deltakende i den digitale verden hvor de unge oppholder seg. Vi må bry oss og være tilstede for de unge både for å lære for vår egen del, men og i form av å være moderatorer for elevene på nett. Planlagte stategier bør nedfelles i lokale planer.
I tillegg bør de lokale planene ha stategier for hvordan daningsprosessen bør foregå. Krumsvik synliggjør her en strategi hvor småtrinnet opererer på nett gjennom sikre soner som skolen tar ansvar for. Dette kan f.eks. være en læreplattform. På mellomtrinnet, når elevene har utviklet en større trygghet i hvordan de skal opptre på nett, kan de gradvis slippes ut på internett for å prøve seg fram der. Jeg synes dette kan være en god strategi i en lokal plan.
I tillegg kan skolen gjennom en slik plan fra elevenes skolestart av ansvarliggjøre foreldrene mer i forhold til det å være tilstede sammen med barna sine på nett. De skal kjenne til hva barna deres holder på med. Gjennom en læringsplattform kan også foreldre få mer innsyn i det digitale læringsarbeidet og danningsarbeidet som skolen har fokus på og slik få bedre innsikt i hva de som foreldre bør ha fokus på overfor sine barn og sammen med sine barn.
Dette her føler jeg er ganske konkret. På min skole har vi ikke utarbeidet lokale planer som omtaler danningsaspektet i elevenes digitale utvikling. Jeg kan også være så ærlig det er tilfeldig hvor mye lærere drøfter dette med foreldre. Vi har hatt temakvelder i forhold til nettvett, men det er en god stund siden nå. Kanskje det med en lokal plan er et godt sted å begynne? Har dere andre dette på stell for deres skoler? Hva tenker dere?
Situert læring i nettverkssamfunn
Planen er at jeg skal komme tilbake til danningsbegrepet, men etter to dager med Krumsviks artikkel 9 "Situert læring i nettverkssamfunn" trenger jeg først å skrive et innlegg som omfatter "en tredje vei" i pedagogikken. Tidsbruken her kan forklares på to måter. Det ene er at jeg villig innrømmer at jeg tidvis er en treg leser. Det andre er at denne artikkelen virkelig var tung å lese og fordøye. Her var mye sammenligning av ulike teorier og teoretikere for å forklare utfordringene i skolen. Når jeg da skal forstå både teoriene og sammenligningene kan det oppleves utfordrende. Jeg skal derfor etter beste evne prøve å lage en forenklet kortversjon av det jeg etterhvert ble opptatt av.
En av problemstillingene Krumsvik drøfter er som følger: Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?
Vi kan betrakte våre screenagers i nettverkssamfunnet som å være i fronten av digitale, situerte læringsprosesser siden store deler av fritiden deres foregår "online" i tildels enorme digitale praksisfelleskap (situert læring - situasjonsbestemt læring i praksisfellesskap).
Hvordan kan så vi i skolen bruke dette faktum til å kaste lys over læring i nettverkssamfunn som vi i neste omgang kan implementere i undervisning og i elevenes læringsarbeid?
Krumsvik viser til at ungdommers digitale livsførsel kan bidra til at situert læring får sin renessanse og slik utvikle en ny digital epistemologi (erkjennelsesteori - hvordan oppnår man kunnskap?)
Utfordringen er hvordan dette kan bidra til en endring av det tradisjonelle bildet på hvordan "teachers teach and learners learn"
Krumsvik viser videre til hva som skal til for å løse utfordringen:
Vi må ta høyde for disse nye måtene kunnskap blir produsert på gjennom nettverkssamfunn ved å sette søkelyset på IKT-implementeringen i skolen, og gjennom et situert syn på læring, bygge bro mellom formelle og uformelle læringsarenaer uten å miste læringsfokuset (læringsobjektet)
En forutsetning for å lykkes er at læreren blir gjenreist som en tydelig voksenperson, klasseleder og faglig autoritet. Implisitt i dette ligger det at læreren har nødvendig pedagogisk, faglig, metodisk og digital kompetanse til å håndtere dette nye pedagogiske terrenget.
Videre forutsetninger for å komme til det punkt er en omfattende etter-/videreutdanning av lærere, at lærere har få fag og faglig dybde, nye rammeplaner for lærerutdanningen, en mindre politisk styrt skole, og tilslutt at utdanningsreformer får tid til å sette seg (Krumsvik, 2007)
Siden Krumsvik skrev dette for noen få år siden har jeg lyst til å gjøre meg noen betraktninger i forhold til hva som har skjedd siden.
Vi har i dag en deling mellom barne- og ungdomsskoleretta lærerutdanning, men det trengs ennå noen år for å kunne se hvordan dette virker inn på elvenes læring. For lærere på ungdomsskole er det nå et krav om årsenheter i fag. Dette har ikke tilbakevirkende kraft. For fremtiden vil det likevel sikre en større faglig tyngde i nyutdanna lærere. Spørsmålet mitt i forhold til dette punktet er om den digitale kompetansen vektlegges godt nok? Selv om noen av våre screenagers etterhvert kanskje utdanner seg til å bli lærere må vel lærerutdannerne sørge for å vektlegge didaktisk digital kompetanse i langt større grad?
Når det gjelder etter-/videreutdanning av lærere er det også her satt i gang omfattende grep fra statlig hold. Vi har bl.a. en 40-40-20-ordning som kommuner kan oppfordre lærere i skolen til å ta i på for å sikre egen kompetanseheving. Her er det slik at staten bistår med 40% av kostandene, kommunen med 40%, mens læreren selv legger i 20%. I realiteten betyr dette at lærere kan få 40% studiepermisjon for å gjennomføre et halvt-års-studie i løpet av et år. Med andre ord en gavepakke til lærerne. Man skulle tro at det skulle bli en rift om studieplassene her, men hva er det man ser? I min kommune er det få lærere som har vist interesse for tilbudet. Hitra har i år 4 studiehjemler. Også andre kommuner gir tilbud om alt for få studiehjemler, eller at de ikke gir tilbudet til lærerene sine overhodet grunnet dårlig kommuneøkonomi. Jeg lurer da på hvorfor det blir slik? Status quo opprettholdes gjennom ordninger jeg fra mitt ståsted ikke ser har nødvendig effekt.
Jeg ser det også som utfordrende å kunne sikre at mine lærere har få fag for å kunne utnytte sin faglige dybde i enkeltfag. Slik det er i dag utnytter jeg som skoleleder dette etter beste evne, men det er slik at jeg administrerer en liten skole med få lærere. På små skoler må det økte rammer til for å sikre en slik ordning. Til min frustrasjon ser jeg det slik at begrensede midler stopper mange gode tanker og visjoner for endringsarbeid. Hvordan ser dere andre på dette? Er vi ikke alt for fastkjørt i klemma mellom politikk og administrasjon til å kunne reise oss mot denne tredje pedagogiske veien som Krumsvik skisserer?
En av problemstillingene Krumsvik drøfter er som følger: Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?
Vi kan betrakte våre screenagers i nettverkssamfunnet som å være i fronten av digitale, situerte læringsprosesser siden store deler av fritiden deres foregår "online" i tildels enorme digitale praksisfelleskap (situert læring - situasjonsbestemt læring i praksisfellesskap).
Hvordan kan så vi i skolen bruke dette faktum til å kaste lys over læring i nettverkssamfunn som vi i neste omgang kan implementere i undervisning og i elevenes læringsarbeid?
Krumsvik viser til at ungdommers digitale livsførsel kan bidra til at situert læring får sin renessanse og slik utvikle en ny digital epistemologi (erkjennelsesteori - hvordan oppnår man kunnskap?)
Utfordringen er hvordan dette kan bidra til en endring av det tradisjonelle bildet på hvordan "teachers teach and learners learn"
Krumsvik viser videre til hva som skal til for å løse utfordringen:
Vi må ta høyde for disse nye måtene kunnskap blir produsert på gjennom nettverkssamfunn ved å sette søkelyset på IKT-implementeringen i skolen, og gjennom et situert syn på læring, bygge bro mellom formelle og uformelle læringsarenaer uten å miste læringsfokuset (læringsobjektet)
En forutsetning for å lykkes er at læreren blir gjenreist som en tydelig voksenperson, klasseleder og faglig autoritet. Implisitt i dette ligger det at læreren har nødvendig pedagogisk, faglig, metodisk og digital kompetanse til å håndtere dette nye pedagogiske terrenget.
Videre forutsetninger for å komme til det punkt er en omfattende etter-/videreutdanning av lærere, at lærere har få fag og faglig dybde, nye rammeplaner for lærerutdanningen, en mindre politisk styrt skole, og tilslutt at utdanningsreformer får tid til å sette seg (Krumsvik, 2007)
Siden Krumsvik skrev dette for noen få år siden har jeg lyst til å gjøre meg noen betraktninger i forhold til hva som har skjedd siden.
Vi har i dag en deling mellom barne- og ungdomsskoleretta lærerutdanning, men det trengs ennå noen år for å kunne se hvordan dette virker inn på elvenes læring. For lærere på ungdomsskole er det nå et krav om årsenheter i fag. Dette har ikke tilbakevirkende kraft. For fremtiden vil det likevel sikre en større faglig tyngde i nyutdanna lærere. Spørsmålet mitt i forhold til dette punktet er om den digitale kompetansen vektlegges godt nok? Selv om noen av våre screenagers etterhvert kanskje utdanner seg til å bli lærere må vel lærerutdannerne sørge for å vektlegge didaktisk digital kompetanse i langt større grad?
Når det gjelder etter-/videreutdanning av lærere er det også her satt i gang omfattende grep fra statlig hold. Vi har bl.a. en 40-40-20-ordning som kommuner kan oppfordre lærere i skolen til å ta i på for å sikre egen kompetanseheving. Her er det slik at staten bistår med 40% av kostandene, kommunen med 40%, mens læreren selv legger i 20%. I realiteten betyr dette at lærere kan få 40% studiepermisjon for å gjennomføre et halvt-års-studie i løpet av et år. Med andre ord en gavepakke til lærerne. Man skulle tro at det skulle bli en rift om studieplassene her, men hva er det man ser? I min kommune er det få lærere som har vist interesse for tilbudet. Hitra har i år 4 studiehjemler. Også andre kommuner gir tilbud om alt for få studiehjemler, eller at de ikke gir tilbudet til lærerene sine overhodet grunnet dårlig kommuneøkonomi. Jeg lurer da på hvorfor det blir slik? Status quo opprettholdes gjennom ordninger jeg fra mitt ståsted ikke ser har nødvendig effekt.
Jeg ser det også som utfordrende å kunne sikre at mine lærere har få fag for å kunne utnytte sin faglige dybde i enkeltfag. Slik det er i dag utnytter jeg som skoleleder dette etter beste evne, men det er slik at jeg administrerer en liten skole med få lærere. På små skoler må det økte rammer til for å sikre en slik ordning. Til min frustrasjon ser jeg det slik at begrensede midler stopper mange gode tanker og visjoner for endringsarbeid. Hvordan ser dere andre på dette? Er vi ikke alt for fastkjørt i klemma mellom politikk og administrasjon til å kunne reise oss mot denne tredje pedagogiske veien som Krumsvik skisserer?
søndag 17. oktober 2010
Er digital danning egentlig et begrep vi trenger?
Kjell Atle har vært innom og kommentert mitt innlegg om digital danning. Han sier at han ikke er helt komfortabel med begrepet digital danning, for danningsbegrepet omfatter jo hele menneskets sosiale utvikling. Han spør om vi da kan skille ut og snakke bare om den digitale danningen? Mister vi helhetsperspektivet ved danningsbegrepet ved å skille ut den digitale biten? Jeg tror jeg forstår og støtter tanken, men lurer på om f.eks. begrepet nettvett vil være dekkende nok? Gjennom teorien og denne modulen blir vi veldig ansvarliggjort i forhold til oppgaven vi har med å oppdra ansvarlige barn og unge på nett. Vi skal ta med oss dette tilbake skolene våre og der overføre budskapet til lærerne våre. Vil da begrepet digital danning føre til en bedre forståelse for ansvaret og oppgaven enn evt. andre begreper som kanskje dekker noenlunde det samme? Gjør det noe mer med oss det å snakke om danning i forhold til det å snakke om nettvett?
onsdag 13. oktober 2010
Digital danning
Jeg har sett at mange av dere på et tidligere tidspunkt har skrevet om danningsbegrepet i forhold til digital kompetanse. Ved å komme på banen så seint som dette bekreftes vel kun det at vi hele tiden opererer på ulike steder i forhold til pensum. Jeg velger å prøve meg likevel.
I følge Krumsvik er digital dannelse det høyeste nivået i vår digitale kompetanseutvikling og står for en høy grad av digital etisk og moralsk våkenhet. ".... å vera gangs menneske i nettverkssamfunnet er det å ha et visst forråd av allmennkunnskaper forent med en viss (ytre) kultur, være og tenkemåte som resultat av utdanning, oppdragelse og miljø"
Krumsvik refererer også til Lars Løvlie som prøver å fange opp nye strømdrag ved å skildre dette som en teknokulturell danning: " Teknokulturell danning er et forsøk på å beskrive danning i et postmoderne, teknologisk samfunn. Når Internett og Verdensveven tas med i beskrivelsen, er dette samfunnet bare ti år gammelt. Å snakke om danning i dette ultrakorte perspektivet er risikabelt - og spennende. Risikabelt fordi teleteknologiens faktiske omforming av skole og samfunn er like avhengig av tradisjoner som av teknologiens nyvinninger. Spennende fordi teknologien gir bud om helt nye måter å tenke pedagogikk på."
Vi har jo sett at våre ungdommer de senere år allerede har gjort seg sine erfaringer i forhold til internettets og verdensvevens muligheter. Da av både positiv og negativ art. Jeg håper at de gjennom sine erfaringer har forstått noe i forhold til hva digital danning kan være og justerer kursen dertter. For oss pedagoger har de siste årene vært lærerike, og læringskurven har vært bratt. Vi forstår i dag hvor viktig det er at vi som er ansvarlige voksne innen oppvekst og utdanning tar skikkelig ansvar for danningsprosessen til elevene våre (og kanskje også foreldre ?) Vi forstår at vi ikke kan unndra oss ansvaret vi innehar. Ved å sette fokus på dette overfor mitt pedagogiske personale og slik forhåpentlig implementere den digitale danningen i all pedagogisk praksis er jeg optimistisk i forhold til at dagens ungdommer, som kanskje representerer den neste generasjonen av digital natives, får med seg en helt annen forståelse for hvordan vi opererer på nettet. Gjennom bevisstgjøring i en skoles personalgruppe har jeg tro på at de vil opparbeide en høyere grad av digital etisk og moralsk våkenhet.
I følge Krumsvik er digital dannelse det høyeste nivået i vår digitale kompetanseutvikling og står for en høy grad av digital etisk og moralsk våkenhet. ".... å vera gangs menneske i nettverkssamfunnet er det å ha et visst forråd av allmennkunnskaper forent med en viss (ytre) kultur, være og tenkemåte som resultat av utdanning, oppdragelse og miljø"
Krumsvik refererer også til Lars Løvlie som prøver å fange opp nye strømdrag ved å skildre dette som en teknokulturell danning: " Teknokulturell danning er et forsøk på å beskrive danning i et postmoderne, teknologisk samfunn. Når Internett og Verdensveven tas med i beskrivelsen, er dette samfunnet bare ti år gammelt. Å snakke om danning i dette ultrakorte perspektivet er risikabelt - og spennende. Risikabelt fordi teleteknologiens faktiske omforming av skole og samfunn er like avhengig av tradisjoner som av teknologiens nyvinninger. Spennende fordi teknologien gir bud om helt nye måter å tenke pedagogikk på."
Vi har jo sett at våre ungdommer de senere år allerede har gjort seg sine erfaringer i forhold til internettets og verdensvevens muligheter. Da av både positiv og negativ art. Jeg håper at de gjennom sine erfaringer har forstått noe i forhold til hva digital danning kan være og justerer kursen dertter. For oss pedagoger har de siste årene vært lærerike, og læringskurven har vært bratt. Vi forstår i dag hvor viktig det er at vi som er ansvarlige voksne innen oppvekst og utdanning tar skikkelig ansvar for danningsprosessen til elevene våre (og kanskje også foreldre ?) Vi forstår at vi ikke kan unndra oss ansvaret vi innehar. Ved å sette fokus på dette overfor mitt pedagogiske personale og slik forhåpentlig implementere den digitale danningen i all pedagogisk praksis er jeg optimistisk i forhold til at dagens ungdommer, som kanskje representerer den neste generasjonen av digital natives, får med seg en helt annen forståelse for hvordan vi opererer på nettet. Gjennom bevisstgjøring i en skoles personalgruppe har jeg tro på at de vil opparbeide en høyere grad av digital etisk og moralsk våkenhet.
fredag 8. oktober 2010
Nå ser jeg dere alle sammen:-)
Har akkurat lagt ut bloggliste med oversikt over alle bloggene. Har jo sett dette i bl.a. Eva sin blogg. Kjempesmart i forhold til det å følge med på nye innlegg som legges ut. Spennende:-)
onsdag 6. oktober 2010
Nye læreverk for dårlige i forhold til digitale krav
Ser av Krumsvik at vi må være oppmerksomme på at nye læreverk etter K06 er for dårlige når det kommer til det å legge føringer og veilede lærernes undervisning i det å utvikle elevenes digitale kompetanse integrert i alle fag. Standarden på det som ligger i forhold til det digitale området legger altså ikke godt nok tilrette for elevenes digitale utvikling.
Dessverre er det slik at før vi fullt ut underviser ut fra kompetansemålene i Kunnskapsløftet støtter vi oss til læreverkene i alt for stor grad. Mange kommuner har fortsatt ikke lokale læreplaner hvor kompetansemålene er brutt ned i lokale læremål for hvert trinn. Min mening er at lokale læreplaner vil være avgjørende for en skoles utviklingsarbeid. Også på det digitale området.
Slik det er nå er det læreverkforfatterne som delvis setter standarden for utviklingsarbeidet i skolen.
Det vil vel ikke bli godt nok!?
Dessverre er det slik at før vi fullt ut underviser ut fra kompetansemålene i Kunnskapsløftet støtter vi oss til læreverkene i alt for stor grad. Mange kommuner har fortsatt ikke lokale læreplaner hvor kompetansemålene er brutt ned i lokale læremål for hvert trinn. Min mening er at lokale læreplaner vil være avgjørende for en skoles utviklingsarbeid. Også på det digitale området.
Slik det er nå er det læreverkforfatterne som delvis setter standarden for utviklingsarbeidet i skolen.
Det vil vel ikke bli godt nok!?
Norskfaget i endring!
Her ligger det i dag store muligheter for å arbeide på en ny og mer digitalisert måte som absolutt endrer faget. For lærere kan det vel nesten kalles en unnlatelsessynd å ikke endre undervisningspraksis, eller?
Hva består så endringen og merverdien i?
En multimodal kulturteknikk som preger dagens samfunn transformerer skriveprosessen og gir digital kompetanse et bredere innhold ( Krumsvik, 2009) Norskfaget kan ta inn over seg at nye skrift - og kommunikasjonsformer faktisk utløser en forlenget arm, og lar elevene bli mer sentrale aktører. Elever som tidligere kanskje var mer usynlig og stille, i klasserommet og for læreren, kan komme frem i all sin prakt ved å ta i bruk ferdigheter på det digitale området som de sannsynligvis allerede besitter.
Hvilken merverdi kan ikke dette gi for elevenes læring?
Ved å mimre tilbake til fordums tid og egen lærergjerning ser jeg lett ting jeg i dag ville gjort annerledes:-) Tiden med L97, og meg som forholdsvis ung og uerfaren norsklærer på ungdomstrinnet, ga meg faktisk store kvaler da jeg utfordret samlet klasse i forhold til det å tolke flotte kunstmalerier som innledet hvert kapittel i norskboka. Det var aldri så stille i klasserommet som da......
På hvilken måte kunne ikke jeg som lærer ha løst oppgaven i dag?
I tillegg til at vi på skolen ufortrødent jobber videre er det vel ingen tvil om at også lærerutdanningen må ta grep. Er de gode nok på å utdanne digitalt kompetente lærere i alle fag? Med støtte i følgende artikkel fatter jeg håp om endringer. Samtidig vet jeg hva jeg kanskje bør vektlegge i fremtidige stillingsintervjuer
http://www.adressa.no/meninger/article1427537.ece
Hva består så endringen og merverdien i?
En multimodal kulturteknikk som preger dagens samfunn transformerer skriveprosessen og gir digital kompetanse et bredere innhold ( Krumsvik, 2009) Norskfaget kan ta inn over seg at nye skrift - og kommunikasjonsformer faktisk utløser en forlenget arm, og lar elevene bli mer sentrale aktører. Elever som tidligere kanskje var mer usynlig og stille, i klasserommet og for læreren, kan komme frem i all sin prakt ved å ta i bruk ferdigheter på det digitale området som de sannsynligvis allerede besitter.
Hvilken merverdi kan ikke dette gi for elevenes læring?
Ved å mimre tilbake til fordums tid og egen lærergjerning ser jeg lett ting jeg i dag ville gjort annerledes:-) Tiden med L97, og meg som forholdsvis ung og uerfaren norsklærer på ungdomstrinnet, ga meg faktisk store kvaler da jeg utfordret samlet klasse i forhold til det å tolke flotte kunstmalerier som innledet hvert kapittel i norskboka. Det var aldri så stille i klasserommet som da......
På hvilken måte kunne ikke jeg som lærer ha løst oppgaven i dag?
I tillegg til at vi på skolen ufortrødent jobber videre er det vel ingen tvil om at også lærerutdanningen må ta grep. Er de gode nok på å utdanne digitalt kompetente lærere i alle fag? Med støtte i følgende artikkel fatter jeg håp om endringer. Samtidig vet jeg hva jeg kanskje bør vektlegge i fremtidige stillingsintervjuer
http://www.adressa.no/meninger/article1427537.ece
Oversold and underused?
Er nå i gang med Krumsvik. Leser her om hvorfor norsk skole ikke er i stand til å ta i bruk IKT når teknologitettheten er i verdenstoppen.
I artikkel 2 Digitale utfordringar i skulen og lærerutdanninga viser Krumsvik til Cuban sine kristiske teorier omkring manglende, eller sviktende, digitalisering av skolen, da sett i forhold til intensjoner og forventninger. An online summary can be: Computers meet classrooms; classrooms win.
En hovedgrunn til denne betraktningen skisseres slik: In the top-down process of advocating and implementing technoloy, teachers were rarely consulted, though it was mainly their job to make it work in the classroom (Cuban and Tyack, etter Krumsvik 2009) Også Arnseth og Ludviksen peker på at premissene for implementering av IKT i skolen ofte er gitt av andre aktører enn skolen selv (etter Krumsvik, 2009) Det er et gap mellom de ambisiøse IKT-visjonene i stortingsmeldinger, handlingsplaner og læreplaner, og den faktiske bruken av teknologi i dagens skole.
Ved å reflektere over dette er det kanskje ikke så rart at utviklinga går i seineste laget? Nå kan vi vel kanskje si at skolen etter beste evne prøver å henge med, og at mange lærere i dag har oppdaget merverdien digitale hjelpemidler gir i læringsarbeidet. Vi kan derfor ikke betrakte maskinparken vår som oversold. Antall maskiner, eller tilgjengelighet, er avgjørende for videre utvikling i klasserommene. Men underused? Ja, helt sikkert.
Jeg støtter Krumsvik i det at utfordringen nå ligger i det å utvikle den faglige bruken av teknologien. Det må i større grad fokuseres på pedagogisk bruk, og gis rom for utforsking, erfaringsdeling og annerkjennelse av arbeidet som foregår i skolehverdagen. Skolen bør vel ikke sakke veldig akterut i forhold til utviklingen vi ser i ungdommers tidsbruk på fritiden. I stedet for classrooms win bør vel kanskje målet være en bedre likestilling av klasserom og datamaskiner? Greier vi dette kan vi vel kanksje betraktes som digitalisert?
I artikkel 2 Digitale utfordringar i skulen og lærerutdanninga viser Krumsvik til Cuban sine kristiske teorier omkring manglende, eller sviktende, digitalisering av skolen, da sett i forhold til intensjoner og forventninger. An online summary can be: Computers meet classrooms; classrooms win.
En hovedgrunn til denne betraktningen skisseres slik: In the top-down process of advocating and implementing technoloy, teachers were rarely consulted, though it was mainly their job to make it work in the classroom (Cuban and Tyack, etter Krumsvik 2009) Også Arnseth og Ludviksen peker på at premissene for implementering av IKT i skolen ofte er gitt av andre aktører enn skolen selv (etter Krumsvik, 2009) Det er et gap mellom de ambisiøse IKT-visjonene i stortingsmeldinger, handlingsplaner og læreplaner, og den faktiske bruken av teknologi i dagens skole.
Ved å reflektere over dette er det kanskje ikke så rart at utviklinga går i seineste laget? Nå kan vi vel kanskje si at skolen etter beste evne prøver å henge med, og at mange lærere i dag har oppdaget merverdien digitale hjelpemidler gir i læringsarbeidet. Vi kan derfor ikke betrakte maskinparken vår som oversold. Antall maskiner, eller tilgjengelighet, er avgjørende for videre utvikling i klasserommene. Men underused? Ja, helt sikkert.
Jeg støtter Krumsvik i det at utfordringen nå ligger i det å utvikle den faglige bruken av teknologien. Det må i større grad fokuseres på pedagogisk bruk, og gis rom for utforsking, erfaringsdeling og annerkjennelse av arbeidet som foregår i skolehverdagen. Skolen bør vel ikke sakke veldig akterut i forhold til utviklingen vi ser i ungdommers tidsbruk på fritiden. I stedet for classrooms win bør vel kanskje målet være en bedre likestilling av klasserom og datamaskiner? Greier vi dette kan vi vel kanksje betraktes som digitalisert?
søndag 3. oktober 2010
Hva kan rektor gjøre for å løfte den digitale kompetansen på skolen?
I følge Kjell Atle Halvorsen er det tre områder som utmerker seg siden læring og utvikling betinger hverandre gjensidig.
For det første er det rektors ansvar å gå i spissen for utvikling av en læringskultur som forutsetter at ikke bare elevene, men også lærerne og lederne befinner seg i en kontinuerlig læringsprosess. Dette forutsetter at læringsaktiviteten integreres i det daglige arbeidet, og at det settes av nok tid til slik aktivitet.
For det andre er det rektors ansvar å plassere rett mann eller kvinne på rett plass. Distribuert ledelse har noe for seg når innsiktsfulle og utviklingsorienterte fagfolk får slippe til gjennom ansvar som setter dem i posisjon til å kunne nå fram overfor andre. Slik kan de følge opp utviklingen av skolens læringskultur og oppmuntre, inspirere og engasjere.
For det tredje har rektor som "resultatsenhetsleder" ansvar for disponering av skolens ressurser. Uten at en hensiktsmessig infrastruktur lir anskaffet, vedlikeholdt og fornyet blir lærernes av lederes digitale kompetanse fort lite interessant. (Halvorsen, 2010)
Dette er gode ord som hjelper meg som leder i forhold til å etablere et mer konstruktivt og riktig fokus. Jeg vil gjerne være en god leder i forhold til alle tre områdene.
Jeg mener og tror at jeg er engasjert nok som leder og at jeg har fokus på at vi alle på skolen er i en kontinuerlig læringsprosess. Dette tror jeg også at lærerne selv erfarer. Ny læreplan med nye krav til hvilket fokus vi bør ha på elevenes læring, den femte grunnleggende ferdigheten og ny vurderingsforskrift er noen av områdene hvor lærerne føler at de nå må tenke nytt i forhold til virket sitt. I forhold til det å bruke rett mann eller kvinne på rett plass føler jeg også at jeg har fokus på og utnytter så langt det lar seg gjøre i en liten stab. Her jobber alle tett sammen om alle utfordringer. Hva det skal fokuseres på må jeg prioritere nøye i utviklingsarbeidet vårt. Her ser jeg at jeg som leder må bli enda klarere på hvor jeg ønsker at vi skal gå. Jeg må bli flinkere til å prioritere hardere og ikke la alle mulige saker stjele alt for mye tid. Hva er det jeg vil at vi skal ha fokus på?
Når det gjelder mitt enhetslederansvar med tilhørende ansvar for budsjettet og midlene vi har til disposisjon er det ikke like lett må jeg innrømme. Trange rammer både i forhold til bemanning og drift gjør det vanskeligere å satse ekstar på noen områder. Jeg skulle fryktelig gjerne ha gitt for eksempel ikt-ansvarlig mer tid til oppgaven med å bistå i klasserom, lede an i forhold til nybrottsarbeid osv, men når dette vil gå på bekostning av undervisningstid og voksentetthet overfor elevene er det ikke så lett.
Jeg vet ikke hvilke erfaringer dere andre har i forhold til dette?
For det første er det rektors ansvar å gå i spissen for utvikling av en læringskultur som forutsetter at ikke bare elevene, men også lærerne og lederne befinner seg i en kontinuerlig læringsprosess. Dette forutsetter at læringsaktiviteten integreres i det daglige arbeidet, og at det settes av nok tid til slik aktivitet.
For det andre er det rektors ansvar å plassere rett mann eller kvinne på rett plass. Distribuert ledelse har noe for seg når innsiktsfulle og utviklingsorienterte fagfolk får slippe til gjennom ansvar som setter dem i posisjon til å kunne nå fram overfor andre. Slik kan de følge opp utviklingen av skolens læringskultur og oppmuntre, inspirere og engasjere.
For det tredje har rektor som "resultatsenhetsleder" ansvar for disponering av skolens ressurser. Uten at en hensiktsmessig infrastruktur lir anskaffet, vedlikeholdt og fornyet blir lærernes av lederes digitale kompetanse fort lite interessant. (Halvorsen, 2010)
Dette er gode ord som hjelper meg som leder i forhold til å etablere et mer konstruktivt og riktig fokus. Jeg vil gjerne være en god leder i forhold til alle tre områdene.
Jeg mener og tror at jeg er engasjert nok som leder og at jeg har fokus på at vi alle på skolen er i en kontinuerlig læringsprosess. Dette tror jeg også at lærerne selv erfarer. Ny læreplan med nye krav til hvilket fokus vi bør ha på elevenes læring, den femte grunnleggende ferdigheten og ny vurderingsforskrift er noen av områdene hvor lærerne føler at de nå må tenke nytt i forhold til virket sitt. I forhold til det å bruke rett mann eller kvinne på rett plass føler jeg også at jeg har fokus på og utnytter så langt det lar seg gjøre i en liten stab. Her jobber alle tett sammen om alle utfordringer. Hva det skal fokuseres på må jeg prioritere nøye i utviklingsarbeidet vårt. Her ser jeg at jeg som leder må bli enda klarere på hvor jeg ønsker at vi skal gå. Jeg må bli flinkere til å prioritere hardere og ikke la alle mulige saker stjele alt for mye tid. Hva er det jeg vil at vi skal ha fokus på?
Når det gjelder mitt enhetslederansvar med tilhørende ansvar for budsjettet og midlene vi har til disposisjon er det ikke like lett må jeg innrømme. Trange rammer både i forhold til bemanning og drift gjør det vanskeligere å satse ekstar på noen områder. Jeg skulle fryktelig gjerne ha gitt for eksempel ikt-ansvarlig mer tid til oppgaven med å bistå i klasserom, lede an i forhold til nybrottsarbeid osv, men når dette vil gå på bekostning av undervisningstid og voksentetthet overfor elevene er det ikke så lett.
Jeg vet ikke hvilke erfaringer dere andre har i forhold til dette?
fredag 1. oktober 2010
Endringsberedt?
Avslutningsvis snakker Erstad om endringsberedskap. Han sier at de skolene som lykkes best med integreringen av IKT i utviklingsforløp, har en god endringsberedskap og strategi for utviklingsarbeidet. Skolekulturen spiller her en avgjørende rolle. Med skolekultur forstås det hverdagslivet som preger en skole når det gjelder samarbeid, pedagogiske diskusjoner, elevenes roller o.l., altså hvordan aktørene selv opplever og virker inn på skolens indre liv.
Hvordan er det så med endringsberedskapen på min skole? Jeg har erfart og sett at den absolutt er å finne, men at det trengs tid. Hvis jeg som leder presser for hardt vil det genereres motstand i enkelte. I tillegg ser jeg det som avgjørende å ikke fokusere på alt for mange viktige ting samtidig, for da vil jeg heller ikke kunne lykkes med ønskelige endringer. Problemet ligger kanskje i det at vi skal bli så mye bedre på så mangt. Dermed oppleves det kanskje vanskelig å være en god nok strateg og prioritere riktig. På dette tidspunkt er kanskje ikke skolen min en skole med utstarkt plass for "nye handlingsrom", men det bør vel være målet at vi blir det?
Hvordan er det så med endringsberedskapen på min skole? Jeg har erfart og sett at den absolutt er å finne, men at det trengs tid. Hvis jeg som leder presser for hardt vil det genereres motstand i enkelte. I tillegg ser jeg det som avgjørende å ikke fokusere på alt for mange viktige ting samtidig, for da vil jeg heller ikke kunne lykkes med ønskelige endringer. Problemet ligger kanskje i det at vi skal bli så mye bedre på så mangt. Dermed oppleves det kanskje vanskelig å være en god nok strateg og prioritere riktig. På dette tidspunkt er kanskje ikke skolen min en skole med utstarkt plass for "nye handlingsrom", men det bør vel være målet at vi blir det?
onsdag 29. september 2010
Den digtalt kompetente skolen
Med å ferdigstille Erstad må jeg si at jeg synes det har vært veldig spennende å lese betraktningene omkring hva som kanskje må til for at skolen skal kunne betraktes som digitalt kompetent. Hva er det som skal til for å kunne bli digitalt kompetent på skolen?
Gjennom kap 6 viser Erstad til flere skoleeksempler som gir meg som skoleleder motivasjon og lyst til å prøve ut nytt på egen skole. Mye er så fortreffelig enkelt hvis jeg bare greier å få mine lærere til å erfare og se nytteverdien av denne nyere formen for undervisningspraksis. Lærerne må i hverdagen skape seg rom for å prøve ut nye modeller. Litt omsorgsfull støtte og veiledning fra leder må nok til for at de skal komme i gang og utvikle seg videre. Her leser vi om motiverte ledere, lærere og elever som opplever høyere ordens læring for alle parter og som etter sine erfaringer kanskje prioriterer ned, eller toner ned, den tradisjonelle formen for undervisning. Vi ser en endret lærerrolle, vi ser økt elevaktivitet og, ikke minst, ser vi økt læringseffekt gjennom differensierte metoder og det felles læringsansvaret som etableres i elevgruppa. Dette løfter alle elever opp til høyere nivå i egen læring, og det skapes mulighet for alle elever til å komme fram med sine sterke sider og slik bidra til fellesskapet i gruppa si eller i klassen. Framvisning av produkter for de andre elevene ansvarliggjør elevene i forhold til sitt eget arbeid. De blir opptatt av at det skal være bra det de skal presentere. Dette øker læringseffekten ytterligere. Er det ikke dette enhver lærer er ute etter i sitt eget undervisningsøyemed? Som skoleleder ser jeg at jeg må jeg sørge for å etablere en enighet eller forståelse for behovet for en slik endringsprosess i personalet mitt. Så vil det vel være nødvendig å holde trykket oppe på den enkelte.
I kap 7 er kommer Erstad tilbake til måten vi organiserer skolehverdagen på. Dette synes jeg er interessant fordi jeg vet det gjelder for min skole. Organiseringen kan være til hinder for lærerne i forhold til i hvor stor grad de lykkes med å forankre teknologien i sitt eget læringsarbeid i faglig sammenheng. Det må en innovasjon til:
En innovasjon er en planlagt endring som har til hensikt å forbedre praksis (Skogen & Sørlie 1992, etter Erstad 2010)
Hva skal så denne innovative endringen bestå i? Ved hjelp av en enkel framstilling viser Erstad til forskjellen på reproduksjon av kunnskap og produksjon av kunnskap. Jeg ser for meg at jeg kan få til en spennende drøfting i personalet ved å legge fram denne sammenligningen. Hva skal målet med lærernes undervisning være?
I følge Erstad innebærer det innovative et brudd med det kunnskapssynet som innebærer at det elever skal lære er bestemt på forhånd. Videre sier han at teknologien representerer en rekke nye muligheter for lærerne i forhold til hvordan de legger tilrette for læring i egen undervisning. De må tenke nytt og gå nye veier. Kunnskapsløftet er ikke til hinder for nytenkning, men tvert om oppfordrer til nytenkning. Da handler det kanskje om å skape tid der vi i dag bruker tid ikke direkte relateres til nedfelte kompetansemål? Hvis læreboka styrer i for stor grad er det ikke rart at lærere føler veldig på tidspresset i fagene sine.
Gjennom kap 6 viser Erstad til flere skoleeksempler som gir meg som skoleleder motivasjon og lyst til å prøve ut nytt på egen skole. Mye er så fortreffelig enkelt hvis jeg bare greier å få mine lærere til å erfare og se nytteverdien av denne nyere formen for undervisningspraksis. Lærerne må i hverdagen skape seg rom for å prøve ut nye modeller. Litt omsorgsfull støtte og veiledning fra leder må nok til for at de skal komme i gang og utvikle seg videre. Her leser vi om motiverte ledere, lærere og elever som opplever høyere ordens læring for alle parter og som etter sine erfaringer kanskje prioriterer ned, eller toner ned, den tradisjonelle formen for undervisning. Vi ser en endret lærerrolle, vi ser økt elevaktivitet og, ikke minst, ser vi økt læringseffekt gjennom differensierte metoder og det felles læringsansvaret som etableres i elevgruppa. Dette løfter alle elever opp til høyere nivå i egen læring, og det skapes mulighet for alle elever til å komme fram med sine sterke sider og slik bidra til fellesskapet i gruppa si eller i klassen. Framvisning av produkter for de andre elevene ansvarliggjør elevene i forhold til sitt eget arbeid. De blir opptatt av at det skal være bra det de skal presentere. Dette øker læringseffekten ytterligere. Er det ikke dette enhver lærer er ute etter i sitt eget undervisningsøyemed? Som skoleleder ser jeg at jeg må jeg sørge for å etablere en enighet eller forståelse for behovet for en slik endringsprosess i personalet mitt. Så vil det vel være nødvendig å holde trykket oppe på den enkelte.
I kap 7 er kommer Erstad tilbake til måten vi organiserer skolehverdagen på. Dette synes jeg er interessant fordi jeg vet det gjelder for min skole. Organiseringen kan være til hinder for lærerne i forhold til i hvor stor grad de lykkes med å forankre teknologien i sitt eget læringsarbeid i faglig sammenheng. Det må en innovasjon til:
En innovasjon er en planlagt endring som har til hensikt å forbedre praksis (Skogen & Sørlie 1992, etter Erstad 2010)
Hva skal så denne innovative endringen bestå i? Ved hjelp av en enkel framstilling viser Erstad til forskjellen på reproduksjon av kunnskap og produksjon av kunnskap. Jeg ser for meg at jeg kan få til en spennende drøfting i personalet ved å legge fram denne sammenligningen. Hva skal målet med lærernes undervisning være?
I følge Erstad innebærer det innovative et brudd med det kunnskapssynet som innebærer at det elever skal lære er bestemt på forhånd. Videre sier han at teknologien representerer en rekke nye muligheter for lærerne i forhold til hvordan de legger tilrette for læring i egen undervisning. De må tenke nytt og gå nye veier. Kunnskapsløftet er ikke til hinder for nytenkning, men tvert om oppfordrer til nytenkning. Da handler det kanskje om å skape tid der vi i dag bruker tid ikke direkte relateres til nedfelte kompetansemål? Hvis læreboka styrer i for stor grad er det ikke rart at lærere føler veldig på tidspresset i fagene sine.
onsdag 22. september 2010
Betraktninger omkring Ola Erstads "Digital kompetanse i skolen"
Jeg er nå i gang med å lese litteratur (har vært det en stund uten å ha kommet alt for langt avgårde), og valgte å starte med Ola Erstad sin bok om digital kompetanse i skolen. Siden annet har tatt nesten all fokus nå ved oppstarten av et nytt skoleår kjennes det godt å endelig få litt tid til å komme seg litt videre i modulen.
I redigert åpning av bloggen min valgte jeg å si noe om hva som ligger forut for hvor vi på skolen min er i forhold til bruk av digitale hjelpemidler. Jeg ser dette som bakteppet til hva utgangspunktet mitt kanskje bør være.
Et område jeg kjenner jeg ble veldig opptatt av i Erstads bok er hvordan vi bør reflektere rundt inntoget av datamaskiner og ny teknologi i skolen. Erstad trekker her inn hvordan vi organiserer skolehverdagen og skolebygningene, hvilke rolleforventninger som eksisterer mellom lærere og elever, og kunnskapsproduksjonens egenart (Erstad, s.65)
Videre viser Erstad til dokumenterte trege endringer i skolehistorisk perspektiv. Skolen som organisasjon og perspektivet på læring som skolen er formet ut fra har endret seg lite. Vi har fremdeles inndeling i klasser, alderstrinn og egne klasserom. De fleste skoler deler skoledagene inn i skoletimer av omtrent tre kvarters varighet, avbrutt av ringeklokka. Vi har også en inndeling i fag som mer eller mindre følger de samme retningslinjene som for 50 år siden (Erstad, s.69)
Mine betraktninger omkring dette trigger kanskje en ide om større endringer i skolen. Hva om målet hadde vært å bryte ned all oppdeling av timer og fag slik vi er organisert i dag og bygge opp på nytt? En visjon kan være at lærere i nær framtid blir så trygge på alle kompetansemål i K06, gjerne nedbrutt til lokale mål for skolen, at de helst planlegger undervisningen på tvers av fag, og at de i tillegg naturlig benytter digitale hjelpemidler i undervisningen, for elevene på lik linje med alle andre hjelpemidler?
Slik jeg ser det på min enhet så er vi alt for låst i forhold til organisering av dagen. På min fådelte skole er det få lærere som skal løse alle oppgaver på tvers av småtrinn og mellomtrinn. De har sammenslåtte timer med to eller tre trinn, de har delingstimer i kjernefag, de har spesialundervisning på andre steder enn i egen gruppe osv. Dette gjør logistikken utfordrende og det begrenser handlingsrommet vårt. Ved å beskrive skolen min slik kjenner jeg på at det må da være mulig å kunne løse opp i noe av dette for å kunne skape oss ett større handlingsrom. Lærerne blir alt for opptatt av hvem som skal gjøre hva når og hvilken betydning planlagte aktiviteter eventuelt vil ha for timeplanen at de får mindre tid til planlegging av spennende aktiviteter med elevene. oe må da kunne gjøres i forhold til dette??
I redigert åpning av bloggen min valgte jeg å si noe om hva som ligger forut for hvor vi på skolen min er i forhold til bruk av digitale hjelpemidler. Jeg ser dette som bakteppet til hva utgangspunktet mitt kanskje bør være.
Et område jeg kjenner jeg ble veldig opptatt av i Erstads bok er hvordan vi bør reflektere rundt inntoget av datamaskiner og ny teknologi i skolen. Erstad trekker her inn hvordan vi organiserer skolehverdagen og skolebygningene, hvilke rolleforventninger som eksisterer mellom lærere og elever, og kunnskapsproduksjonens egenart (Erstad, s.65)
Videre viser Erstad til dokumenterte trege endringer i skolehistorisk perspektiv. Skolen som organisasjon og perspektivet på læring som skolen er formet ut fra har endret seg lite. Vi har fremdeles inndeling i klasser, alderstrinn og egne klasserom. De fleste skoler deler skoledagene inn i skoletimer av omtrent tre kvarters varighet, avbrutt av ringeklokka. Vi har også en inndeling i fag som mer eller mindre følger de samme retningslinjene som for 50 år siden (Erstad, s.69)
Mine betraktninger omkring dette trigger kanskje en ide om større endringer i skolen. Hva om målet hadde vært å bryte ned all oppdeling av timer og fag slik vi er organisert i dag og bygge opp på nytt? En visjon kan være at lærere i nær framtid blir så trygge på alle kompetansemål i K06, gjerne nedbrutt til lokale mål for skolen, at de helst planlegger undervisningen på tvers av fag, og at de i tillegg naturlig benytter digitale hjelpemidler i undervisningen, for elevene på lik linje med alle andre hjelpemidler?
Slik jeg ser det på min enhet så er vi alt for låst i forhold til organisering av dagen. På min fådelte skole er det få lærere som skal løse alle oppgaver på tvers av småtrinn og mellomtrinn. De har sammenslåtte timer med to eller tre trinn, de har delingstimer i kjernefag, de har spesialundervisning på andre steder enn i egen gruppe osv. Dette gjør logistikken utfordrende og det begrenser handlingsrommet vårt. Ved å beskrive skolen min slik kjenner jeg på at det må da være mulig å kunne løse opp i noe av dette for å kunne skape oss ett større handlingsrom. Lærerne blir alt for opptatt av hvem som skal gjøre hva når og hvilken betydning planlagte aktiviteter eventuelt vil ha for timeplanen at de får mindre tid til planlegging av spennende aktiviteter med elevene. oe må da kunne gjøres i forhold til dette??
torsdag 2. september 2010
Min aller første blogg
Innledningsvis er det litt trygt og godt å kunne si at dette er min aller første blogg noensinne. Da kan jeg for min egen del tenke at fallhøyden ikke blir så stor. Når det gjelder min egen bruk av digitale hjelpemidler er det slik at jeg gjennom jobb bruker ulike digitale verktøy aktivt, men at jeg på fritiden heller kan kalles passiv. Jeg er ikke den som stadig har datamaskinen påslått for å kunne følge med alt som skjer med alt og alle. Likevel innrømmer jeg at ved å opprette denne bloggen skal det skal bli spennende å se hvordan bloggen utvikler seg.
Tanken er at dette skal være en faglig blogg som skal omhandler bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring ved enheten jeg leder. Hvor aktivt bruker lærerne digitale hjelpemidler? Hva skal til for å kunne oppnå at bruk av datamaskiner og andre digitale hjelpemidler skal bli like godt implementert i undervisning og læring som bruken av andre artefakter? Jeg ser at vi stadig har en vei å gå, og at jeg som leder må presse på for at min skole skal kunne følge med på utviklingen. Det er leders ansvar å holde trykket oppe ved å fokusere rett. Lærernes jobb blir å ta inn over seg at dette vil vi bli enda bedre på. De svarer lett på om vi er der vi burde være? De har også tanker for hva vi kan gjøre for å bli bedre og komme enda lengre?
For noen få år siden var Hitra kommune med i to interkommunale satsningsprosjekter som fokuserte på økt kompetanse og bedring av nettverk i forhold til det digitale området. Disse satsningsprosjektene gikk under de gode betegnelsene "Nettregionen" og "Lærende Nettverk". Mål for Nettregionen var blandt annet å bedre bredbåndshastigheten i samfunnet vårt, kurse samfunnsborgere i bruk av internett, etablere møter i kommunestyret på nett og etablere et samarbeid mellom kommune og lokalt næringsliv i forhold til det digitale området. Gjennom Lærende Nettverk skulle skolene blandt annet utvikle seg til å bli "fyrtårn" i lokalsamfunnet med god kompetanse på det digitale området og slik kunne tilby internettkurs mm. til foreldre og andre.
Gjennom disse prosjektene oppnådde vi først og fremst at alle lærerne i grunnskolen fikk sin egen bærbare datamaskin. I tillegg fikk vi oppgradert maskinparken slik at vi nådde målsettingen om en maskin pr. 3 elever. Bildet i dag er enda bedre. På min skole er vi nå nede på en maskin pr. 2 elever. Selv om denne investeringen la beslag på en stor del av ressursen som var satt til disposisjon i prosjektet er jeg ikke i tvil om hvor avgjørende det var i forhold til hvor det pedagogiske personalet er i dag. Hvor hadde vi vært i dag hvis ikke?
For min egen del føler jeg i ettertid at jeg i denne perioden var flink til å holde på trykket overfor lærerne. En god del av fellestida på skolen ble brukt for å hjelpe lærerne i gang i forhold til å bruke datamaskinen aktivt i egen undervisning. Mange kurs ble gjennomført i personalet, og det ble satt krav til at kompetansemål for ikt skulle nedfelles i alle fagplaner. Dette for å ansvarliggjøre alle lærerne i deres undervisning. Som leder ser jeg at mine lærere bruker verktøyene, men brukes de aktivt nok? Har det skjedd tilstrekkelige didaktiske endringer?
Gjennom denne modulen som omhandler nettopp digital kompetanse i skolen blir jeg igjen utfordret i forhold til eget lederansvar. Jeg må spørre meg om dagens situasjon i forhold til bruk av digitale hjelpemidler? Alle målene som ble nedfelt gjennom nevnte satsningsprosjekter er ikke nådd. Som leder innser jeg at jeg igjen bør prioritere fokus bruk av digitale hjelpemidler i fellestida jeg har sammen med lærerne.
Tanken er at dette skal være en faglig blogg som skal omhandler bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring ved enheten jeg leder. Hvor aktivt bruker lærerne digitale hjelpemidler? Hva skal til for å kunne oppnå at bruk av datamaskiner og andre digitale hjelpemidler skal bli like godt implementert i undervisning og læring som bruken av andre artefakter? Jeg ser at vi stadig har en vei å gå, og at jeg som leder må presse på for at min skole skal kunne følge med på utviklingen. Det er leders ansvar å holde trykket oppe ved å fokusere rett. Lærernes jobb blir å ta inn over seg at dette vil vi bli enda bedre på. De svarer lett på om vi er der vi burde være? De har også tanker for hva vi kan gjøre for å bli bedre og komme enda lengre?
For noen få år siden var Hitra kommune med i to interkommunale satsningsprosjekter som fokuserte på økt kompetanse og bedring av nettverk i forhold til det digitale området. Disse satsningsprosjektene gikk under de gode betegnelsene "Nettregionen" og "Lærende Nettverk". Mål for Nettregionen var blandt annet å bedre bredbåndshastigheten i samfunnet vårt, kurse samfunnsborgere i bruk av internett, etablere møter i kommunestyret på nett og etablere et samarbeid mellom kommune og lokalt næringsliv i forhold til det digitale området. Gjennom Lærende Nettverk skulle skolene blandt annet utvikle seg til å bli "fyrtårn" i lokalsamfunnet med god kompetanse på det digitale området og slik kunne tilby internettkurs mm. til foreldre og andre.
Gjennom disse prosjektene oppnådde vi først og fremst at alle lærerne i grunnskolen fikk sin egen bærbare datamaskin. I tillegg fikk vi oppgradert maskinparken slik at vi nådde målsettingen om en maskin pr. 3 elever. Bildet i dag er enda bedre. På min skole er vi nå nede på en maskin pr. 2 elever. Selv om denne investeringen la beslag på en stor del av ressursen som var satt til disposisjon i prosjektet er jeg ikke i tvil om hvor avgjørende det var i forhold til hvor det pedagogiske personalet er i dag. Hvor hadde vi vært i dag hvis ikke?
For min egen del føler jeg i ettertid at jeg i denne perioden var flink til å holde på trykket overfor lærerne. En god del av fellestida på skolen ble brukt for å hjelpe lærerne i gang i forhold til å bruke datamaskinen aktivt i egen undervisning. Mange kurs ble gjennomført i personalet, og det ble satt krav til at kompetansemål for ikt skulle nedfelles i alle fagplaner. Dette for å ansvarliggjøre alle lærerne i deres undervisning. Som leder ser jeg at mine lærere bruker verktøyene, men brukes de aktivt nok? Har det skjedd tilstrekkelige didaktiske endringer?
Gjennom denne modulen som omhandler nettopp digital kompetanse i skolen blir jeg igjen utfordret i forhold til eget lederansvar. Jeg må spørre meg om dagens situasjon i forhold til bruk av digitale hjelpemidler? Alle målene som ble nedfelt gjennom nevnte satsningsprosjekter er ikke nådd. Som leder innser jeg at jeg igjen bør prioritere fokus bruk av digitale hjelpemidler i fellestida jeg har sammen med lærerne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)