Situert læring i nettverkssamfunn

Planen er at jeg skal komme tilbake til danningsbegrepet, men etter to dager med Krumsviks artikkel 9 "Situert læring i nettverkssamfunn" trenger jeg først å skrive et innlegg som omfatter "en tredje vei" i pedagogikken. Tidsbruken her kan forklares på to måter. Det ene er at jeg villig innrømmer at jeg tidvis er en treg leser. Det andre er at denne artikkelen virkelig var tung å lese og fordøye. Her var mye sammenligning av ulike teorier og teoretikere for å forklare utfordringene i skolen. Når jeg da skal forstå både teoriene og sammenligningene kan det oppleves utfordrende. Jeg skal derfor etter beste evne prøve å lage en forenklet kortversjon av det jeg etterhvert ble opptatt av.

En av problemstillingene Krumsvik drøfter er som følger: Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?

Vi kan betrakte våre screenagers i nettverkssamfunnet som å være i fronten av digitale, situerte læringsprosesser siden store deler av fritiden deres foregår "online" i tildels enorme digitale praksisfelleskap (situert læring - situasjonsbestemt læring i praksisfellesskap).
Hvordan kan så vi i skolen bruke dette faktum til å kaste lys over læring i nettverkssamfunn som vi i neste omgang kan implementere i undervisning og i elevenes læringsarbeid?
Krumsvik viser til at ungdommers digitale livsførsel kan bidra til at situert læring får sin renessanse og slik utvikle en ny digital epistemologi (erkjennelsesteori - hvordan oppnår man kunnskap?)
Utfordringen er hvordan dette kan bidra til en endring av det tradisjonelle bildet på hvordan "teachers teach and learners learn"

Krumsvik viser videre til hva som skal til for å løse utfordringen:
Vi må ta høyde for disse nye måtene kunnskap blir produsert på gjennom nettverkssamfunn ved å sette søkelyset på IKT-implementeringen i skolen, og gjennom et situert syn på læring, bygge bro mellom formelle og uformelle læringsarenaer uten å miste læringsfokuset (læringsobjektet)
En forutsetning for å lykkes er at læreren blir gjenreist som en tydelig voksenperson, klasseleder og faglig autoritet. Implisitt i dette ligger det at læreren har nødvendig pedagogisk, faglig, metodisk og digital kompetanse til å håndtere dette nye pedagogiske terrenget.
Videre forutsetninger for å komme til det punkt er en omfattende etter-/videreutdanning av lærere, at lærere har få fag og faglig dybde, nye rammeplaner for lærerutdanningen, en mindre politisk styrt skole, og tilslutt at utdanningsreformer får tid til å sette seg (Krumsvik, 2007)

Siden Krumsvik skrev dette for noen få år siden har jeg lyst til å gjøre meg noen betraktninger i forhold til hva som har skjedd siden.
Vi har i dag en deling mellom barne- og ungdomsskoleretta lærerutdanning, men det trengs ennå noen år for å kunne se hvordan dette virker inn på elvenes læring. For lærere på ungdomsskole er det nå et krav om årsenheter i fag. Dette har ikke tilbakevirkende kraft. For fremtiden vil det likevel sikre en større faglig tyngde i nyutdanna lærere. Spørsmålet mitt i forhold til dette punktet er om den digitale kompetansen vektlegges godt nok? Selv om noen av våre screenagers etterhvert kanskje utdanner seg til å bli lærere må vel lærerutdannerne sørge for å vektlegge didaktisk digital kompetanse i langt større grad?
Når det gjelder etter-/videreutdanning av lærere er det også her satt i gang omfattende grep fra statlig hold. Vi har bl.a. en 40-40-20-ordning som kommuner kan oppfordre lærere i skolen til å ta i på for å sikre egen kompetanseheving. Her er det slik at staten bistår med 40% av kostandene, kommunen med 40%, mens læreren selv legger i 20%. I realiteten betyr dette at lærere kan få 40% studiepermisjon for å gjennomføre et halvt-års-studie i løpet av et år. Med andre ord en gavepakke til lærerne. Man skulle tro at det skulle bli en rift om studieplassene her, men hva er det man ser? I min kommune er det få lærere som har vist interesse for tilbudet. Hitra har i år 4 studiehjemler. Også andre kommuner gir tilbud om alt for få studiehjemler, eller at de ikke gir tilbudet til lærerene sine overhodet grunnet dårlig kommuneøkonomi. Jeg lurer da på hvorfor det blir slik? Status quo opprettholdes gjennom ordninger jeg fra mitt ståsted ikke ser har nødvendig effekt.
Jeg ser det også som utfordrende å kunne sikre at mine lærere har få fag for å kunne utnytte sin faglige dybde i enkeltfag. Slik det er i dag utnytter jeg som skoleleder dette etter beste evne, men det er slik at jeg administrerer en liten skole med få lærere. På små skoler må det økte rammer til for å sikre en slik ordning. Til min frustrasjon ser jeg det slik at begrensede midler stopper mange gode tanker og visjoner for endringsarbeid. Hvordan ser dere andre på dette? Er vi ikke alt for fastkjørt i klemma mellom politikk og administrasjon til å kunne reise oss mot denne tredje pedagogiske veien som Krumsvik skisserer?