Her ligger det i dag store muligheter for å arbeide på en ny og mer digitalisert måte som absolutt endrer faget. For lærere kan det vel nesten kalles en unnlatelsessynd å ikke endre undervisningspraksis, eller?
Hva består så endringen og merverdien i?
En multimodal kulturteknikk som preger dagens samfunn transformerer skriveprosessen og gir digital kompetanse et bredere innhold ( Krumsvik, 2009) Norskfaget kan ta inn over seg at nye skrift - og kommunikasjonsformer faktisk utløser en forlenget arm, og lar elevene bli mer sentrale aktører. Elever som tidligere kanskje var mer usynlig og stille, i klasserommet og for læreren, kan komme frem i all sin prakt ved å ta i bruk ferdigheter på det digitale området som de sannsynligvis allerede besitter.
Hvilken merverdi kan ikke dette gi for elevenes læring?
Ved å mimre tilbake til fordums tid og egen lærergjerning ser jeg lett ting jeg i dag ville gjort annerledes:-) Tiden med L97, og meg som forholdsvis ung og uerfaren norsklærer på ungdomstrinnet, ga meg faktisk store kvaler da jeg utfordret samlet klasse i forhold til det å tolke flotte kunstmalerier som innledet hvert kapittel i norskboka. Det var aldri så stille i klasserommet som da......
På hvilken måte kunne ikke jeg som lærer ha løst oppgaven i dag?
I tillegg til at vi på skolen ufortrødent jobber videre er det vel ingen tvil om at også lærerutdanningen må ta grep. Er de gode nok på å utdanne digitalt kompetente lærere i alle fag? Med støtte i følgende artikkel fatter jeg håp om endringer. Samtidig vet jeg hva jeg kanskje bør vektlegge i fremtidige stillingsintervjuer
http://www.adressa.no/meninger/article1427537.ece
En interessant artikkel:-)
SvarSlett