Den digtalt kompetente skolen

Med å ferdigstille Erstad må jeg si at jeg synes det har vært veldig spennende å lese betraktningene omkring hva som kanskje må til for at skolen skal kunne betraktes som digitalt kompetent. Hva er det som skal til for å kunne bli digitalt kompetent på skolen?

Gjennom kap 6 viser Erstad til flere skoleeksempler som gir meg som skoleleder motivasjon og lyst til å prøve ut nytt på egen skole. Mye er så fortreffelig enkelt hvis jeg bare greier å få mine lærere til å erfare og se nytteverdien av denne nyere formen for undervisningspraksis. Lærerne må i hverdagen skape seg rom for å prøve ut nye modeller. Litt omsorgsfull støtte og veiledning fra leder må nok til for at de skal komme i gang og utvikle seg videre. Her leser vi om motiverte ledere, lærere og elever som opplever høyere ordens læring for alle parter og som etter sine erfaringer kanskje prioriterer ned, eller toner ned, den tradisjonelle formen for undervisning. Vi ser en endret lærerrolle, vi ser økt elevaktivitet og, ikke minst, ser vi økt læringseffekt gjennom differensierte metoder og det felles læringsansvaret som etableres i elevgruppa. Dette løfter alle elever opp til høyere nivå i egen læring, og det skapes mulighet for alle elever til å komme fram med sine sterke sider og slik bidra til fellesskapet i gruppa si eller i klassen. Framvisning av produkter for de andre elevene ansvarliggjør elevene i forhold til sitt eget arbeid. De blir opptatt av at det skal være bra det de skal presentere. Dette øker læringseffekten ytterligere. Er det ikke dette enhver lærer er ute etter i sitt eget undervisningsøyemed? Som skoleleder ser jeg at jeg må jeg sørge for å etablere en enighet eller forståelse for behovet for en slik endringsprosess i personalet mitt. Så vil det vel være nødvendig å holde trykket oppe på den enkelte.

I kap 7 er kommer Erstad tilbake til måten vi organiserer skolehverdagen på. Dette synes jeg er interessant fordi jeg vet det gjelder for min skole. Organiseringen kan være til hinder for lærerne i forhold til i hvor stor grad de lykkes med å forankre teknologien i sitt eget læringsarbeid i faglig sammenheng. Det må en innovasjon til:

En innovasjon er en planlagt endring som har til hensikt å forbedre praksis (Skogen & Sørlie 1992, etter Erstad 2010)

Hva skal så denne innovative endringen bestå i? Ved hjelp av en enkel framstilling viser Erstad til forskjellen på reproduksjon av kunnskap og produksjon av kunnskap. Jeg ser for meg at jeg kan få til en spennende drøfting i personalet ved å legge fram denne sammenligningen. Hva skal målet med lærernes undervisning være?
I følge Erstad innebærer det innovative et brudd med det kunnskapssynet som innebærer at det elever skal lære er bestemt på forhånd. Videre sier han at teknologien representerer en rekke nye muligheter for lærerne i forhold til hvordan de legger tilrette for læring i egen undervisning. De må tenke nytt og gå nye veier. Kunnskapsløftet er ikke til hinder for nytenkning, men tvert om oppfordrer til nytenkning. Da handler det kanskje om å skape tid der vi i dag bruker tid ikke direkte relateres til nedfelte kompetansemål? Hvis læreboka styrer i for stor grad er det ikke rart at lærere føler veldig på tidspresset i fagene sine.

Betraktninger omkring Ola Erstads "Digital kompetanse i skolen"

Jeg er nå i gang med å lese litteratur (har vært det en stund uten å ha kommet alt for langt avgårde), og valgte å starte med Ola Erstad sin bok om digital kompetanse i skolen. Siden annet har tatt nesten all fokus nå ved oppstarten av et nytt skoleår kjennes det godt å endelig få litt tid til å komme seg litt videre i modulen.  

I redigert åpning av bloggen min valgte jeg å si noe om hva som ligger forut for hvor vi på skolen min er i forhold til bruk av digitale hjelpemidler. Jeg ser dette som bakteppet til hva utgangspunktet mitt kanskje bør være.

Et område jeg kjenner jeg ble veldig opptatt av i Erstads bok er hvordan vi bør reflektere rundt inntoget av datamaskiner og ny teknologi i skolen. Erstad trekker her inn hvordan vi organiserer skolehverdagen og skolebygningene, hvilke rolleforventninger som eksisterer mellom lærere og elever, og kunnskapsproduksjonens egenart (Erstad, s.65)

Videre viser Erstad til dokumenterte trege endringer i skolehistorisk perspektiv. Skolen som organisasjon og perspektivet på læring som skolen er formet ut fra har endret seg lite. Vi har fremdeles inndeling i klasser, alderstrinn og egne klasserom. De fleste skoler deler skoledagene inn i skoletimer av omtrent tre kvarters varighet, avbrutt av ringeklokka. Vi har også en inndeling i fag som mer eller mindre følger de samme retningslinjene som for 50 år siden (Erstad, s.69)

Mine betraktninger omkring dette trigger kanskje en ide om større endringer i skolen. Hva om målet hadde vært å bryte ned all oppdeling av timer og fag slik vi er organisert i dag og bygge opp på nytt? En visjon kan være at lærere i nær framtid blir så trygge på alle kompetansemål i K06, gjerne nedbrutt til lokale mål for skolen, at de helst planlegger undervisningen på tvers av fag, og at de i tillegg naturlig benytter digitale hjelpemidler i undervisningen, for elevene på lik linje med alle andre hjelpemidler?

Slik jeg ser det på min enhet så er vi alt for låst i forhold til organisering av dagen. På min fådelte skole er det få lærere som skal løse alle oppgaver på tvers av småtrinn og mellomtrinn. De har sammenslåtte timer med to eller tre trinn, de har delingstimer i kjernefag, de har spesialundervisning på andre steder enn i egen gruppe osv. Dette gjør logistikken utfordrende og det begrenser handlingsrommet vårt. Ved å beskrive skolen min slik kjenner jeg på at det må da være mulig å kunne løse opp i noe av dette for å kunne skape oss ett større handlingsrom. Lærerne blir alt for opptatt av hvem som skal gjøre hva når og hvilken betydning planlagte aktiviteter eventuelt vil ha for timeplanen at de får mindre tid til planlegging av spennende aktiviteter med elevene. oe må da kunne gjøres i forhold til dette??

Min aller første blogg

Innledningsvis er det litt trygt og godt å kunne si at dette er min aller første blogg noensinne. Da kan jeg for min egen del tenke at fallhøyden ikke blir så stor. Når det gjelder min egen bruk av digitale hjelpemidler er det slik at jeg gjennom jobb bruker ulike digitale verktøy aktivt, men at jeg på fritiden heller kan kalles passiv. Jeg er ikke den som stadig har datamaskinen påslått for å kunne følge med alt som skjer med alt og alle. Likevel innrømmer jeg at ved å opprette denne bloggen skal det skal bli spennende å se hvordan bloggen utvikler seg.

Tanken er at dette skal være en faglig blogg som skal omhandler bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og læring ved enheten jeg leder. Hvor aktivt bruker lærerne digitale hjelpemidler? Hva skal til for å kunne oppnå at bruk av datamaskiner og andre digitale hjelpemidler skal bli like godt implementert i undervisning og læring som bruken av andre artefakter? Jeg ser at vi stadig har en vei å gå, og at jeg som leder må presse på for at min skole skal kunne følge med på utviklingen. Det er leders ansvar å holde trykket oppe ved å fokusere rett. Lærernes jobb blir å ta inn over seg at dette vil vi bli enda bedre på. De svarer lett på om vi er der vi burde være? De har også tanker for hva vi kan gjøre for å bli bedre og komme enda lengre?

For noen få år siden var Hitra kommune med i to interkommunale satsningsprosjekter som fokuserte på økt kompetanse og bedring av nettverk i forhold til det digitale området. Disse satsningsprosjektene gikk under de gode betegnelsene "Nettregionen" og "Lærende Nettverk". Mål for Nettregionen var blandt annet å bedre bredbåndshastigheten i samfunnet vårt, kurse samfunnsborgere i bruk av internett, etablere møter i kommunestyret på nett og etablere et samarbeid mellom kommune og lokalt næringsliv i forhold til det digitale området. Gjennom Lærende Nettverk skulle skolene blandt annet utvikle seg til å bli "fyrtårn" i lokalsamfunnet med god kompetanse på det digitale området og slik kunne tilby internettkurs mm. til foreldre og andre.

Gjennom disse prosjektene oppnådde vi først og fremst at alle lærerne i grunnskolen fikk sin egen bærbare datamaskin. I tillegg fikk vi oppgradert maskinparken slik at vi nådde målsettingen om en maskin pr. 3 elever. Bildet i dag er enda bedre. På min skole er vi nå nede på en maskin pr. 2 elever. Selv om denne investeringen la beslag på en stor del av ressursen som var satt til disposisjon i prosjektet er jeg ikke i tvil om hvor avgjørende det var i forhold til hvor det pedagogiske personalet er i dag. Hvor hadde vi vært i dag hvis ikke?

For min egen del føler jeg i ettertid at jeg i denne perioden var flink til å holde på trykket overfor lærerne. En god del av fellestida på skolen ble brukt for å hjelpe lærerne i gang i forhold til å bruke datamaskinen aktivt i egen undervisning. Mange kurs ble gjennomført i personalet, og det ble satt krav til at kompetansemål for ikt skulle nedfelles i alle fagplaner. Dette for å ansvarliggjøre alle lærerne i deres undervisning. Som leder ser jeg at mine lærere bruker verktøyene, men brukes de aktivt nok? Har det skjedd tilstrekkelige didaktiske endringer?

Gjennom denne modulen som omhandler nettopp digital kompetanse i skolen blir jeg igjen utfordret i forhold til eget lederansvar. Jeg må spørre meg om dagens situasjon i forhold til bruk av digitale hjelpemidler?  Alle målene som ble nedfelt gjennom nevnte satsningsprosjekter er ikke nådd. Som leder innser jeg at jeg igjen bør prioritere fokus bruk av digitale hjelpemidler i fellestida jeg har sammen med lærerne.