Oversold and underused?

Er nå i gang med Krumsvik. Leser her om hvorfor norsk skole ikke er i stand til å ta i bruk IKT når teknologitettheten er i verdenstoppen.

I artikkel 2 Digitale utfordringar i skulen og lærerutdanninga viser Krumsvik til Cuban sine kristiske teorier omkring manglende, eller sviktende, digitalisering av skolen, da sett i forhold til intensjoner og forventninger. An online summary can be: Computers meet classrooms; classrooms win.

En hovedgrunn til denne betraktningen skisseres slik: In the top-down process of advocating and implementing technoloy, teachers were rarely consulted, though it was mainly their job to make it work in the classroom (Cuban and Tyack, etter Krumsvik 2009) Også Arnseth og Ludviksen peker på at premissene for implementering av IKT i skolen ofte er gitt av andre aktører enn skolen selv (etter Krumsvik, 2009) Det er et gap mellom de ambisiøse IKT-visjonene i stortingsmeldinger, handlingsplaner og læreplaner, og den faktiske bruken av teknologi i dagens skole.

Ved å reflektere over dette er det kanskje ikke så rart at utviklinga går i seineste laget? Nå kan vi vel kanskje si at skolen etter beste evne prøver å henge med, og at mange lærere i dag har oppdaget merverdien digitale hjelpemidler gir i læringsarbeidet. Vi kan derfor ikke betrakte maskinparken vår som oversold. Antall maskiner, eller tilgjengelighet, er avgjørende for videre utvikling i klasserommene. Men underused? Ja, helt sikkert.
Jeg støtter Krumsvik i det at utfordringen nå ligger i det å utvikle den faglige bruken av teknologien. Det må i større grad fokuseres på pedagogisk bruk, og gis rom for utforsking, erfaringsdeling og annerkjennelse av arbeidet som foregår i skolehverdagen. Skolen bør vel ikke sakke veldig akterut i forhold til utviklingen vi ser i ungdommers tidsbruk på fritiden. I stedet for classrooms win bør vel kanskje målet være en bedre likestilling av klasserom og datamaskiner? Greier vi dette kan vi vel kanksje betraktes som digitalisert?