I forlengelsen av Krumsviks "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" har jeg akkurat sluttført Carl F.Dons artikkel om "Digital kompetanse som literacy?"
Å være "literate" innebærer å være kompetent deltaker i en læringssituasjon der skriftspråket eller andre symbolske medieringsformer er involvert (Østerud, 2004, etter Dons, 2006) Barn og unge i dag beveger seg ikke bare innenfor en rekke forskjellige sosiale praksiser, de formidler seg også gjennom et stadig større mangfold av medieringsformer. Dette mangfoldet utfordrer en mer tradisjonell literacy-forståelse (Dons, 2006) Behovet for en utvidet literacy-forståelse, samt barn og unges økte tilfang av multimodale tekster representerer dermed en stor utfordring for skolens tilrettelegging av elevenes læring.
I oppsummeringen av artikkelen kommer Dons inn på det som gjør at jeg føler at jeg kan trekke veksler i forhold til mine tidligere innlegg om skolens digitale danningsprosjekt. Her sier Dons at literacies må forstås både i et ferdighetsperspektiv ("tool-literacy") og i et mer kunnskapsbasert perspektiv ("literacy of representation") I tillegg må literacy forstås som grunnlag for realisering av grunnleggende ideer om deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring. Her berører literacy skolens danningsprosjekt. Blant annet dreier det seg om å utvikle Media literacy gjennom å legge til rette for barn og unges medierte hverdagserfaringer.
Kanskje den digitale danningen bare representerer en bit av et overordna danningsperspektiv, men hvilke muligheter vil den ikke gi for mange elevers mestring, læring og utvikling?
En venn av meg fortalte meg nylig om sine egne ungdomsskoleerfaringer. Siden han slet med dysleksi opplevde han aldri gjennom ungdomsskoletida å få karakterer som var bedre enn G-. Til muntlig eksamen kom han opp i historie. Uten å måtte slite med lesing og skriving fikk han vist sine kunnskaper på en måte som var riktigere for han. Han endte opp med å få S med en pluss bak, og fikk da oppleve at kontaktlæreren tok til tårene på hans vegne. Riktignok skjedde dette for mange år siden, men dog er det et godt, og fortsatt gjeldende, eksempel.
Uten å gå nærmere inn på læringsaktiviteter spesielt må jeg spørre om hva som skjer i mange klasserom ennå i dag? Får alle elever, som kanskje også kan sammenlignes med min nevnte venn og Anette i Dons artikkel, de rette mulighetene til å vise sitt potensiale overfor medelever og lærere? Blir den delen av literacy som omhandler skolens overordnete danningsprosjekt godt nok ivaretatt? Er begrepene deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring beskrivende i forhold til alle elevene våre?
Med en følelse av at jeg her kanskje blander sammen ulike teorier i forhold til ulike digitale områder, sitter jeg likevel med en følelse av at alt henger godt sammen. Gjennom å ha fokus på det lokale utviklingsarbeidet på den digitale området vil vi kunne motivere flere elever i deres eget læringsarbeid. Mange vil få bedre mulighet for å oppleve mestring og slik igjen få mulighet for økt status i elevgruppa. Slik styrkes begrepene nevnt ovenfor som omhandler deltakelse, demokrati, rettferdighet og frigjøring for alle elever. Vil ikke dette igjen styrke skolens og mulighet for den beste utviklingen mot god danning generelt og digital danning spesielt?
fredag 29. oktober 2010
onsdag 27. oktober 2010
Plan for digital danning
Tusen takk for så flotte kommentarer på mitt forrige innlegg. Når jeg i tillegg er tilbake i jobb etter noen flotte dager med høstferie på vinterfjellet er det morsomt å begynne med blogginga igjen:-) Vi har hatt en sein høstferie her ute i øyrekka i forhold til flere av dere andre.
Jeg synes det virkelig er en flott ide å innvolvere foreldre i arbeidet med implementeringen av danningsbiten i ikt-planen vår. Det har jeg nå en plan om å drøfte med FAU før jeg inviterer til storforeldremøte på skolen vår. Dette blir helt sikkert ett spennende arbeid for meg som leder.
I tillegg tror jeg fortsatt det vil være lurt å tenke en gradvis tilnærming til internettet for våre yngste elever. 1. og 2. trinn ved skolen min er nå godt i gang på Fronter. Det er flott at læreren deres synes dette er artig, og går i front for lærerne som jobber lengre opp i trinnene. I tillegg til ikt-ansvarlig vil hun være en ressurs jeg kan støtte meg til.
Vi har også hatt storforeldremøter med nettvett som tema. Da var det politiet som kom for å vise foreldre hva de avdekker at ungdommer gjør på nett. En skikkelig vekker for mange vil jeg nok si, men tanken bak var god. Foreldre må følge med på hva ungdommene deres holder på med på nett og snakke med dem om det. Internettet kan ikke være en sovepute verken for foreldre eller skole.
Jeg synes det virkelig er en flott ide å innvolvere foreldre i arbeidet med implementeringen av danningsbiten i ikt-planen vår. Det har jeg nå en plan om å drøfte med FAU før jeg inviterer til storforeldremøte på skolen vår. Dette blir helt sikkert ett spennende arbeid for meg som leder.
I tillegg tror jeg fortsatt det vil være lurt å tenke en gradvis tilnærming til internettet for våre yngste elever. 1. og 2. trinn ved skolen min er nå godt i gang på Fronter. Det er flott at læreren deres synes dette er artig, og går i front for lærerne som jobber lengre opp i trinnene. I tillegg til ikt-ansvarlig vil hun være en ressurs jeg kan støtte meg til.
Vi har også hatt storforeldremøter med nettvett som tema. Da var det politiet som kom for å vise foreldre hva de avdekker at ungdommer gjør på nett. En skikkelig vekker for mange vil jeg nok si, men tanken bak var god. Foreldre må følge med på hva ungdommene deres holder på med på nett og snakke med dem om det. Internettet kan ikke være en sovepute verken for foreldre eller skole.
tirsdag 19. oktober 2010
Tilbake til den digitale danningen
Læreplanens generelle del tar desverre ikke høyde for dagens samfunnssituasjon hvor våre screenagers, dagens digitale barn og unge, lever en "online" tilværelse i store deler av sin fritid. Ingen av de syv mennesketypene i den generelle delen omtaler den digitale utviklingen barna våre befinner seg i. For oss som jobber innen skole og utdanning har det gjennom de siste år gradvis oppstått en utfordring som vi må ta inn over oss og gjøre noe med. Vi kan ikke la denne situasjonen, hvor dagens unge er overlatt til seg selv i den digitale danningsprossesen, videreutvikles uten å ta grep. Så hva kan vi gjøre?
Krumsvik viser til at vi som er voksne og lærere i langt større grad må bli deltakende i den digitale verden hvor de unge oppholder seg. Vi må bry oss og være tilstede for de unge både for å lære for vår egen del, men og i form av å være moderatorer for elevene på nett. Planlagte stategier bør nedfelles i lokale planer.
I tillegg bør de lokale planene ha stategier for hvordan daningsprosessen bør foregå. Krumsvik synliggjør her en strategi hvor småtrinnet opererer på nett gjennom sikre soner som skolen tar ansvar for. Dette kan f.eks. være en læreplattform. På mellomtrinnet, når elevene har utviklet en større trygghet i hvordan de skal opptre på nett, kan de gradvis slippes ut på internett for å prøve seg fram der. Jeg synes dette kan være en god strategi i en lokal plan.
I tillegg kan skolen gjennom en slik plan fra elevenes skolestart av ansvarliggjøre foreldrene mer i forhold til det å være tilstede sammen med barna sine på nett. De skal kjenne til hva barna deres holder på med. Gjennom en læringsplattform kan også foreldre få mer innsyn i det digitale læringsarbeidet og danningsarbeidet som skolen har fokus på og slik få bedre innsikt i hva de som foreldre bør ha fokus på overfor sine barn og sammen med sine barn.
Dette her føler jeg er ganske konkret. På min skole har vi ikke utarbeidet lokale planer som omtaler danningsaspektet i elevenes digitale utvikling. Jeg kan også være så ærlig det er tilfeldig hvor mye lærere drøfter dette med foreldre. Vi har hatt temakvelder i forhold til nettvett, men det er en god stund siden nå. Kanskje det med en lokal plan er et godt sted å begynne? Har dere andre dette på stell for deres skoler? Hva tenker dere?
Krumsvik viser til at vi som er voksne og lærere i langt større grad må bli deltakende i den digitale verden hvor de unge oppholder seg. Vi må bry oss og være tilstede for de unge både for å lære for vår egen del, men og i form av å være moderatorer for elevene på nett. Planlagte stategier bør nedfelles i lokale planer.
I tillegg bør de lokale planene ha stategier for hvordan daningsprosessen bør foregå. Krumsvik synliggjør her en strategi hvor småtrinnet opererer på nett gjennom sikre soner som skolen tar ansvar for. Dette kan f.eks. være en læreplattform. På mellomtrinnet, når elevene har utviklet en større trygghet i hvordan de skal opptre på nett, kan de gradvis slippes ut på internett for å prøve seg fram der. Jeg synes dette kan være en god strategi i en lokal plan.
I tillegg kan skolen gjennom en slik plan fra elevenes skolestart av ansvarliggjøre foreldrene mer i forhold til det å være tilstede sammen med barna sine på nett. De skal kjenne til hva barna deres holder på med. Gjennom en læringsplattform kan også foreldre få mer innsyn i det digitale læringsarbeidet og danningsarbeidet som skolen har fokus på og slik få bedre innsikt i hva de som foreldre bør ha fokus på overfor sine barn og sammen med sine barn.
Dette her føler jeg er ganske konkret. På min skole har vi ikke utarbeidet lokale planer som omtaler danningsaspektet i elevenes digitale utvikling. Jeg kan også være så ærlig det er tilfeldig hvor mye lærere drøfter dette med foreldre. Vi har hatt temakvelder i forhold til nettvett, men det er en god stund siden nå. Kanskje det med en lokal plan er et godt sted å begynne? Har dere andre dette på stell for deres skoler? Hva tenker dere?
Situert læring i nettverkssamfunn
Planen er at jeg skal komme tilbake til danningsbegrepet, men etter to dager med Krumsviks artikkel 9 "Situert læring i nettverkssamfunn" trenger jeg først å skrive et innlegg som omfatter "en tredje vei" i pedagogikken. Tidsbruken her kan forklares på to måter. Det ene er at jeg villig innrømmer at jeg tidvis er en treg leser. Det andre er at denne artikkelen virkelig var tung å lese og fordøye. Her var mye sammenligning av ulike teorier og teoretikere for å forklare utfordringene i skolen. Når jeg da skal forstå både teoriene og sammenligningene kan det oppleves utfordrende. Jeg skal derfor etter beste evne prøve å lage en forenklet kortversjon av det jeg etterhvert ble opptatt av.
En av problemstillingene Krumsvik drøfter er som følger: Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?
Vi kan betrakte våre screenagers i nettverkssamfunnet som å være i fronten av digitale, situerte læringsprosesser siden store deler av fritiden deres foregår "online" i tildels enorme digitale praksisfelleskap (situert læring - situasjonsbestemt læring i praksisfellesskap).
Hvordan kan så vi i skolen bruke dette faktum til å kaste lys over læring i nettverkssamfunn som vi i neste omgang kan implementere i undervisning og i elevenes læringsarbeid?
Krumsvik viser til at ungdommers digitale livsførsel kan bidra til at situert læring får sin renessanse og slik utvikle en ny digital epistemologi (erkjennelsesteori - hvordan oppnår man kunnskap?)
Utfordringen er hvordan dette kan bidra til en endring av det tradisjonelle bildet på hvordan "teachers teach and learners learn"
Krumsvik viser videre til hva som skal til for å løse utfordringen:
Vi må ta høyde for disse nye måtene kunnskap blir produsert på gjennom nettverkssamfunn ved å sette søkelyset på IKT-implementeringen i skolen, og gjennom et situert syn på læring, bygge bro mellom formelle og uformelle læringsarenaer uten å miste læringsfokuset (læringsobjektet)
En forutsetning for å lykkes er at læreren blir gjenreist som en tydelig voksenperson, klasseleder og faglig autoritet. Implisitt i dette ligger det at læreren har nødvendig pedagogisk, faglig, metodisk og digital kompetanse til å håndtere dette nye pedagogiske terrenget.
Videre forutsetninger for å komme til det punkt er en omfattende etter-/videreutdanning av lærere, at lærere har få fag og faglig dybde, nye rammeplaner for lærerutdanningen, en mindre politisk styrt skole, og tilslutt at utdanningsreformer får tid til å sette seg (Krumsvik, 2007)
Siden Krumsvik skrev dette for noen få år siden har jeg lyst til å gjøre meg noen betraktninger i forhold til hva som har skjedd siden.
Vi har i dag en deling mellom barne- og ungdomsskoleretta lærerutdanning, men det trengs ennå noen år for å kunne se hvordan dette virker inn på elvenes læring. For lærere på ungdomsskole er det nå et krav om årsenheter i fag. Dette har ikke tilbakevirkende kraft. For fremtiden vil det likevel sikre en større faglig tyngde i nyutdanna lærere. Spørsmålet mitt i forhold til dette punktet er om den digitale kompetansen vektlegges godt nok? Selv om noen av våre screenagers etterhvert kanskje utdanner seg til å bli lærere må vel lærerutdannerne sørge for å vektlegge didaktisk digital kompetanse i langt større grad?
Når det gjelder etter-/videreutdanning av lærere er det også her satt i gang omfattende grep fra statlig hold. Vi har bl.a. en 40-40-20-ordning som kommuner kan oppfordre lærere i skolen til å ta i på for å sikre egen kompetanseheving. Her er det slik at staten bistår med 40% av kostandene, kommunen med 40%, mens læreren selv legger i 20%. I realiteten betyr dette at lærere kan få 40% studiepermisjon for å gjennomføre et halvt-års-studie i løpet av et år. Med andre ord en gavepakke til lærerne. Man skulle tro at det skulle bli en rift om studieplassene her, men hva er det man ser? I min kommune er det få lærere som har vist interesse for tilbudet. Hitra har i år 4 studiehjemler. Også andre kommuner gir tilbud om alt for få studiehjemler, eller at de ikke gir tilbudet til lærerene sine overhodet grunnet dårlig kommuneøkonomi. Jeg lurer da på hvorfor det blir slik? Status quo opprettholdes gjennom ordninger jeg fra mitt ståsted ikke ser har nødvendig effekt.
Jeg ser det også som utfordrende å kunne sikre at mine lærere har få fag for å kunne utnytte sin faglige dybde i enkeltfag. Slik det er i dag utnytter jeg som skoleleder dette etter beste evne, men det er slik at jeg administrerer en liten skole med få lærere. På små skoler må det økte rammer til for å sikre en slik ordning. Til min frustrasjon ser jeg det slik at begrensede midler stopper mange gode tanker og visjoner for endringsarbeid. Hvordan ser dere andre på dette? Er vi ikke alt for fastkjørt i klemma mellom politikk og administrasjon til å kunne reise oss mot denne tredje pedagogiske veien som Krumsvik skisserer?
En av problemstillingene Krumsvik drøfter er som følger: Kvifor og korleis kan situert læring bli nytta som ei "linse" for å fange opp korleis den digitale revolusjonen påverkar skulen sin aura og "ut av skulen"-læring i nettverksamfunnet?
Vi kan betrakte våre screenagers i nettverkssamfunnet som å være i fronten av digitale, situerte læringsprosesser siden store deler av fritiden deres foregår "online" i tildels enorme digitale praksisfelleskap (situert læring - situasjonsbestemt læring i praksisfellesskap).
Hvordan kan så vi i skolen bruke dette faktum til å kaste lys over læring i nettverkssamfunn som vi i neste omgang kan implementere i undervisning og i elevenes læringsarbeid?
Krumsvik viser til at ungdommers digitale livsførsel kan bidra til at situert læring får sin renessanse og slik utvikle en ny digital epistemologi (erkjennelsesteori - hvordan oppnår man kunnskap?)
Utfordringen er hvordan dette kan bidra til en endring av det tradisjonelle bildet på hvordan "teachers teach and learners learn"
Krumsvik viser videre til hva som skal til for å løse utfordringen:
Vi må ta høyde for disse nye måtene kunnskap blir produsert på gjennom nettverkssamfunn ved å sette søkelyset på IKT-implementeringen i skolen, og gjennom et situert syn på læring, bygge bro mellom formelle og uformelle læringsarenaer uten å miste læringsfokuset (læringsobjektet)
En forutsetning for å lykkes er at læreren blir gjenreist som en tydelig voksenperson, klasseleder og faglig autoritet. Implisitt i dette ligger det at læreren har nødvendig pedagogisk, faglig, metodisk og digital kompetanse til å håndtere dette nye pedagogiske terrenget.
Videre forutsetninger for å komme til det punkt er en omfattende etter-/videreutdanning av lærere, at lærere har få fag og faglig dybde, nye rammeplaner for lærerutdanningen, en mindre politisk styrt skole, og tilslutt at utdanningsreformer får tid til å sette seg (Krumsvik, 2007)
Siden Krumsvik skrev dette for noen få år siden har jeg lyst til å gjøre meg noen betraktninger i forhold til hva som har skjedd siden.
Vi har i dag en deling mellom barne- og ungdomsskoleretta lærerutdanning, men det trengs ennå noen år for å kunne se hvordan dette virker inn på elvenes læring. For lærere på ungdomsskole er det nå et krav om årsenheter i fag. Dette har ikke tilbakevirkende kraft. For fremtiden vil det likevel sikre en større faglig tyngde i nyutdanna lærere. Spørsmålet mitt i forhold til dette punktet er om den digitale kompetansen vektlegges godt nok? Selv om noen av våre screenagers etterhvert kanskje utdanner seg til å bli lærere må vel lærerutdannerne sørge for å vektlegge didaktisk digital kompetanse i langt større grad?
Når det gjelder etter-/videreutdanning av lærere er det også her satt i gang omfattende grep fra statlig hold. Vi har bl.a. en 40-40-20-ordning som kommuner kan oppfordre lærere i skolen til å ta i på for å sikre egen kompetanseheving. Her er det slik at staten bistår med 40% av kostandene, kommunen med 40%, mens læreren selv legger i 20%. I realiteten betyr dette at lærere kan få 40% studiepermisjon for å gjennomføre et halvt-års-studie i løpet av et år. Med andre ord en gavepakke til lærerne. Man skulle tro at det skulle bli en rift om studieplassene her, men hva er det man ser? I min kommune er det få lærere som har vist interesse for tilbudet. Hitra har i år 4 studiehjemler. Også andre kommuner gir tilbud om alt for få studiehjemler, eller at de ikke gir tilbudet til lærerene sine overhodet grunnet dårlig kommuneøkonomi. Jeg lurer da på hvorfor det blir slik? Status quo opprettholdes gjennom ordninger jeg fra mitt ståsted ikke ser har nødvendig effekt.
Jeg ser det også som utfordrende å kunne sikre at mine lærere har få fag for å kunne utnytte sin faglige dybde i enkeltfag. Slik det er i dag utnytter jeg som skoleleder dette etter beste evne, men det er slik at jeg administrerer en liten skole med få lærere. På små skoler må det økte rammer til for å sikre en slik ordning. Til min frustrasjon ser jeg det slik at begrensede midler stopper mange gode tanker og visjoner for endringsarbeid. Hvordan ser dere andre på dette? Er vi ikke alt for fastkjørt i klemma mellom politikk og administrasjon til å kunne reise oss mot denne tredje pedagogiske veien som Krumsvik skisserer?
søndag 17. oktober 2010
Er digital danning egentlig et begrep vi trenger?
Kjell Atle har vært innom og kommentert mitt innlegg om digital danning. Han sier at han ikke er helt komfortabel med begrepet digital danning, for danningsbegrepet omfatter jo hele menneskets sosiale utvikling. Han spør om vi da kan skille ut og snakke bare om den digitale danningen? Mister vi helhetsperspektivet ved danningsbegrepet ved å skille ut den digitale biten? Jeg tror jeg forstår og støtter tanken, men lurer på om f.eks. begrepet nettvett vil være dekkende nok? Gjennom teorien og denne modulen blir vi veldig ansvarliggjort i forhold til oppgaven vi har med å oppdra ansvarlige barn og unge på nett. Vi skal ta med oss dette tilbake skolene våre og der overføre budskapet til lærerne våre. Vil da begrepet digital danning føre til en bedre forståelse for ansvaret og oppgaven enn evt. andre begreper som kanskje dekker noenlunde det samme? Gjør det noe mer med oss det å snakke om danning i forhold til det å snakke om nettvett?
onsdag 13. oktober 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)